Big in Japan

Takk for denne gang

2007-04-17T22:18:00.000+09:00

"Good bye. We will meet again", synger koret mitt til meg. Nå har tiden kommet for å forlate Nihon (Japan). Det er med en litt blandet følelse jeg forlater landet som har vært hjemmet mitt de siste åtte månedene.. Samtidig som jeg gleder meg til å dra hjem til kjente og kjære i Norge, er det veldig trist å reise fra alt og alle her i Japan. Jeg har truffet og blitt kjent med så utrolig mange flotte mennesker som jeg har blitt så gla i.

Det er umulig å oppsummere tiden her bare gjennom ett lite blogginnlegg. Jeg kunne ha skrevet 1000 innlegg, men likevel ville det ikke dekket en brøkdel av det jeg har opplevd dette året.

Selv om jeg har vært litt syk den siste uka, har jeg hatt noen veldig fine "siste dager" her i Japan. Jeg har nesten følt meg behandlet som en prinsesse.. Det er blitt holdt flere avskjedsfester, folk har holdt taler til meg, barn har tegnet presanger til meg og brettet litt forskjellige ting i papir (det er vanlig i Japan!), jeg har fått servert god mat og vært med venner, fått shoppet fra meg litt i Osaka sentrum, nytt den deilige vårsola og varmen, vært på kafé og bare kost meg.

Forrige uke var full av "siste ting”, og jeg var ute og spiste kake og mat som avslutning med flere av klassene jeg har hatt i år. Koret "mitt" hadde ordnet med gave til meg og masse god snacks etter øvelsen. I kirka hadde noen av damene laget lunch til ære for meg. Gaver ble også utgitt (flate ting, sånn at jeg kunne få plass til det i kofferten min!). Så flott avskjed som jeg har fått her har jeg aldri før, og kommer nok heller aldri igjen, til å få oppleve!

Jeg er veldig takknemmelig for at jeg fikk komme hit til Japan i år, og at jeg fikk jobbe med og treffe så mange flotte mennesker. Misjonærene jeg har truffet med jevne mellomrom, folk jeg har truffet i kirka som jeg jobbet i, japanskundervisninga og mennesker jeg har blitt kjent med utenom. Året hadde aldri blitt det samme uten dere.

Til slutt vil jeg takke NMS for at de sendte meg ut til Japan som ettåring for dem. Jeg håper jeg har vært med på å "så" litt kunnskap om Jesus i hjertene til de jeg har truffet.

Legger ved litt bilder av de siste dagene mine her i Japan. Enjoy!

Selv om jeg reiser hjem litt tidligere enn først anntatt denne gang, har disse månedene i Japan absoultt gitt mersmak. Jeg kommer tilbake!!!

Helt til slutt vil jeg rekke en stor takk til alle mine trofaste blogglesere! Det har vært artig å få kommentarer fra dere og høre hva dere synes og mener om ting og tang som jeg har skrevet ;)

Jeg kommer til å avslutte denne bloggen nå. Noen her i Japan foreslo at jeg kunne fortsette å skrive, bare om livet i Norge, for japanerne, på japansk! Ja, tiden vil vel vise.. Til da, mattane!

Japan engrish

2007-04-16T21:44:00.000+09:00

Det er ikke alltid like litt å skrive riktig engelsk, spesielt om du er japaner.. R'er og l'er går om hverandre, og måten man setter opp en setning på engelsk er helt ulikt fra hvordan man gjør det på japansk. Men dette stopper likevel ikke japanerne i å skrive engelsk på forskjellige ting og tang, til stor glede for meg når jeg er ute på tur!

Selvfølgelig er det slik at man ikke har på seg kamera når man finner de største skrivefeilene. Her om dagen da jeg var på butikken så jeg et stort skilt der det stod: "Blead and wine". Det de prøvde å skrive her var bread, men det er jo ikke alltid like lett når man ikke hører forskjell på r og l.. Dette er jo bare en liten feil, men mange store bedrifter har fatisk hatt stavefeil når de prøver seg på engelske ord på skilt og i brosjyrer.. Alltid gøy å se et stort blinkende lys med skrivefeil på ;)

Når dette er sagt, er det ikke bare japanere som har skrivefeil. Jeg har hørt om nordmenn som har gått rundt med et kinesisk tegn på armen som betyr grønnsaker.. Det er ikke sikkert det var det han egentlig hadde tenkt å ha stående der.. Men minde han er veldig gla i poteter :p

Japan - en skolikers drøm (eller mareritt)

2007-04-15T17:21:00.000+09:00

Noe av det første jeg la merke til da jeg kom til Japan var beina, eller skoene folk gikk rundt med. Annen hver butikk her til lands er en skobutikk, og for en som er gla i sko, må Japan regnes som selveste "skohimmelen"!

Skoene finnes i alle varianter, fargerike med blomster og pynt, med glitter og stas. Felles for alle er at de er høye, og da mener jeg med 10-12 cm høye hæler. Det skal en viss trening til å gå med den slags fottøy og det er det desverre ikke alle som har, og mange merkelige ganglag er å se. Det er vanskelig å rette ut bena med så høye heler, og siden japaneserne av natur er litt hjulbente og heller litt framover når de går, vil jeg ikke si at de er så elegante, men lekre er de.

Litt ut på dagen da disse lekre kvinnene har gått en del, har de tydelig vondt i føttene, da løfter de opp hele foten for deretter å sette hele foten ned igjen. Dette gjør ikke gangen mere elegant, men fra min side (som alltid labber rundt i joggesko) får de mye sympati. Hvorfor gjøre seg selv så vondt? Er det ikke her de før i tiden snørte føttene, d.v.s presset tærne inn mot helen og snørte band rundt slik at føttene bli så små som mulig? Du ble ikke godt gift med store ben, så det er ikke rart det er så få blandingsekteskap mellom japanske menn og oss breflabbete nordboere.

Jeg har jo tenkt litt på å bli tannlege, men en ting er sikkert, skulle jeg ha bosatt meg i Japan hadde nok utdannelsen min gått i retning av "fotdoktor" for om noen år når de unge japanske kvinnene har gått i høye hæler daglig for å se lekre ut, er det ikke mye lekkert med føttene. Da er det ilker, utvekster, forkrøpling og skader - og da vil de ha bruk for en " fotdoktor" og det gjelder nesten alle, og da hadde jeg blitt rik da ;)

Tour de Japan!

2007-04-11T00:29:00.000+09:00

I påska har jeg hatt besøk av pappa og Jorunn. De skulle bare være her litt over ei uke, så jeg tenkte vi måtte gjøre det meste ut av det og se så mye som mulig av dette "annerledes-landet". Og det kan jeg love at ble gjort også!

Da jeg fortalte om reiseruta vår til japanere, som forøverig ser "hele" Europa på ei uke, bare ristet de på hodet og sa jeg var gal. Men dette stoppet ikke oss. Vi reiste til Kyoto, Nara, Kobe, Hiroshima, Tokyo, og selvfølgelig Osaka, på litt over ei uke. Det var travelt, men noen utrolig gøye dager stappfulle med mange flotte opplevelser!

Første dagen de var her, måtte jeg selvfølgelig ta dem med på japansk restaurant. Her kom servitrisene, kledd opp i kimonodrakt, og serverte oss sikkert 50 forskjellige småretter på ekte japansk vis! Pappa hadde litt vanskeligheter med dette med pinnene, og jeg vet ikke om den råe fisken falt helt i smak.. Men gøy var det, spesielt da en av servitørene kom bort med en skje til han. Sitat pappa: "Spiser man virkelig suppe med pinner??".

Man kan ikke ha vært i Osaka uten å besøke Kyoto. Her var vi i bl. a. Fushimi Inari Taisha hvor det var 10 000 slike shintotoriier etter hverandre som vi kunne gå gjennom i hele 4 km!

Her er vi i utenfor The Great Buddha Hall, som er den største trebygningen i verden. Det er ikke så lett å se hvor stor den faktisk er på dette bildet, men den er enorm!!

Det er flere Buddhaer inni The Great Buddha Hall, deriblant daibutsu som er laget av bronse og er så stor at de sier hele ni menn kan stå i håndflaten hans samtidig. Det er også muligheter for å krype gjennom neseboret hans (bare en kopi ved siden av), noe jeg ikke prøvde av naturlige grunner (les: jeg er større enn japanere flest!).

Nara er også kjent for de mange rådyrene sine som går rundt i parken, tamme som lam. Her har Jorunn og jeg kjøpt litt godis til dem som vi villig deler ut!

Her er vi i Miajima, like ved Hiroshima. Sola skinte, det var godt over 20 grader og en nydelig dag for turister på tur! Denne øya er egentlig mest kjent for en kjempe stor torii som står i vannet, men siden jeg har bilder av så mange toriier tidligere i dette innlegget, legger jeg ved et bilde av et av sakuratrærne der. Her sprang det også rundt mange tamme rådyr. Artig å kunne gå bort å klappe dem midt i gata, som om det skulle ha vært en katt eller en hund.

Vi kom oss inn til Hiroshima og fikk sett Genbaku Domu. Dette er "ground zero" fra atombombe eksplosjonen i Hiroshima, og står her i dag som en påminnelse om hva som skjedd 08:15, 6. august 1945. Hele byen ble sprengt til grunne og 200 000 mennesker mistet livet. Vi besøkte også Peace Momorial Museumet i Hiroshima for å få et bedre innblikk i historien. Utrolig sterkt.

Her har vi kommet oss til Tokyo. En av verdens største byer! Vi tok en guidet busstur på morgenen for å få sett litt mer av byen. Her var det biler, tog, mennesker, høye bygninger, blinkende skilt og masse liv over alt!

Her tar jeg undergrunnen i Tokyo! Stolt! ;) Ikke no problem å finne frem forresten!

Ueno. En av de mange shoppinggatene i Tokyo. Det krydde av folk hvor enn man snudde seg og det var masse gøy å se på, både av mennesker og ting og tang. For her solgte de ALT, bokstavelig talt! Artig!

Vi besøkte atter en gang et tempel da vi var i Tokyo (tror ingen har vært i så mange templer som meg. Uff!). Her ser vi noen som akkurat har giftet seg, og de går gjennom tempelplassen med hele følget etter seg.

En av grunnene til at pappa ville besøke meg, var at det skal være VM i friidrett i Osaka i august. Her er vi utenfor Osaka stadion, der VM'et skal holdes! Det ser ut som om dette var et stort øyeblikk for han ;)

Grunnet så mye program måtte vi spe på med noen turer til Spa World der vi satt og slappet av i varme kilder, hadde massage, aromaterapi og skrubbing. Det er ikke bare bare å reise rundt så masse! Det var kjempe gøy med besøk, og ekstra gøy var det at jeg fikk sett litt mer av Japan når jeg først er her nede. Når man planlegger å være på en plass over lengre tid, han man med å utsette ting, for "man har jo så god tid uansett..". Supert at jeg fikk et lite spark i baken og fikk kommet meg rundt og fikk sett mer av dette fantastisk kule landet!

Påskehilsen

2007-04-09T00:02:00.000+09:00

Nå er 1. påskedag ved veis ende. Den viktigste dagen i kirkens historie. Vi i Tezukayama kirke feiret dagen på en verdig måte.

Det var en visuell gudstjeneste der det ble lagt ekstra vekt på barna. Åshild viste frem gjenstander som symboliserte påskebudskapet fra da Jesus red inn i Jesusalem og ble hyllet som jødenes konge, via Golgata og til han gjennoppstod tredje dag. Man trengte ikke å forstå japansk for å følge med i denne gudstjenesten, noe de norske gjestene satte veldig pris på! Koret opptrådte med tre fine sanger, til stor glede for menigheten.

Etter den flotte gudstjenesten lette vi etter egg i hagen, noe som moret både store og små! Et godt påskemåltid ble servert til alle gjestene, bestående av både japansk og norsk mat. En trivelig dag med andre ord!

Valgets kvaler

2007-04-04T21:13:00.000+09:00

I disse tider er det fylkesvalg i Japan. Dette hadde også jeg tenkt å utdype litt nærmere, men siden alle skriver om det, blir dette en liten epistel om andre vanskelige valg her i livet.

DOVALG!

Det å gå på do her i landet er en veldig spessiell opplevelse. Fra Norge har vi kun valget mellom herre-do og jente-do. Men i Japan er dette bare så vidt begynnelsen.

Det første valget er ganske enkelt: guttedo eller jentedo?

Neste valg er litt verre. Gammeldags japansk do (dvs. et hull i gulvet), vestlig do (dvs. den doen vi bruker hjemme), eller "do-deluxe".

Velger du "do-deluxe" bli valget verre. Varmt eller kaldt do-sete? Her er det nemlig innebygde varmekabler i do-sete. Vi velger varme i dosetene da sommeren enda ikke har kommet til Japan.

Bakteriedrepende midler finnes både i sprayflaske og i våtservietter. Hva velger vi her?

Er du redd for sjenerende lyder under dobesøket, er det også mange valg. Vil du ha fuglekvittring, flushlyd eller musikk? Og hva slags styrke?

Med visshet om at det er hygenisk forsvarlig, setter man seg ned.... Etter endt ærend blir valget vanskelig igjen.

Personlig hygiene (vasking av stumpen):
Skal man trykke på knappen for varmt eller kaldt vann? For hard stråle eller myk stråle? Forspyling eller bakspyling (eller full understellsbehandling)?

Og hva slags tørking foretrekker du? Tørkesegselv-metoden, kaldluft eller varmluft..?

Etter endt do-besøk kommer atter en gang et nytt valg. Hva med håndhygienen? Vasking er jo forsåvidt greit. Men tørkingen er det verre med. Her finnes alt fra medbrakt klut (vanlig blant japanere), lufttørker, automatisk håndtørker, eller den gode gammeldagse tørkinga på bukselåra (forekommer aldri blant japanere).

Og som dere nå forstår, handler valg om mer enn politikk her i landet.

Ps. Alle disse forskjellige valgene betjenes ved hjelp av et "panel", strategisk plassert på do. Og man bør helst ha ingeniør utdannelse eller være Japaner for å forstå dette!

Kirsebærblomstring!

2007-04-02T20:57:00.000+09:00

Nå har endelig den etterlengtede sakura, eller kirsebærblomstringa begynt! Jeg har hørt masse snakk om denne fantastiske blomstringen siden før jeg kom til Japan, og må innrømme at jeg hadde ganske store forventninger til den.

De siste dagene har blomstene bare sprunget ut rett forran øynene våres. Og det er så fiiint! Parken like utenfor leiligheten min er full av disse trærne, og hundrevis av mennesker sitter under trærne og har piknik sammen med kjente og kjære. Mødre går ut med barna sine, store bedrifter samles for å drikke (litt for mye) øl, noen har karaoke og synger for full hals mens blomstene daler ned over dem som snøflak, mens andre bare stiller seg under trærne og glaner opp på dem som om det skulle være det vakreste i verden -og det er ikke langt unna virkeligheten!

Det er stor folkefest i landet. Butikkene selger kirsebærblomstrende keramikk, kirsebærblomstrende klær, kirsebærblomstrende sko og masse masse mer. Så å si alle supermarkedene har laget egne hyller med varer kun for piknik under kirsebærtrærne. I alle butikker, på alle skilt vi ser rundt oss, og i alle blader japanerne snikleser på kiosken, er det bilder av kirsebærtrær i full blomst.

Som min kjære kollega, John Olav har skrevet om tidligere, kom ikke denne blomstringen helt da de hadde tenkt. Frem til i begynnelsen av mars var det utrolig godt og varmt i været, og det ble meldt om at kirsebærblomstringen skulle begynne 25. mars her i Osaka. Men plutselig kom en uventet skifting i været, det ble kaldt, og blomstringen ble forsinket. Mange mennesker hadde da allerede planlagt og bestilt store utflukter med både familie og bedrifter, og butikker hadde forhåndsbestilt store lagre med mat og snacks som skulle selges til folk som skulle ut på tur for å se på årets begivenhet. Men siden blomstringen ikke begynte da værmelderne hadde meldt det, ble det stor oppstandelse blant mange. Tre, fire menner i dress bukket og beklaget på TV-nyhetene i beste sendetid at de hadde meldt kirsebærblomstringen én uke for tidelig. Jeg synes jeg ser værdamene gjøre det samme i Norge... Da hadde vi jo nesten ikke hatt tid til andre nyheter!

Høyre, venstre, løp og stopp!

2007-03-28T22:40:00.000+09:00

Etter å ha bodd i Japan i snart 8 måneder, føler jeg at jeg har fått bekreftet det inntrykket jeg hadde av japanerne før jeg kom hit, nemlig at de er meget strukturerte!

Siden det bor så mange mennesker her (127 mill), må man innordne seg visse normer og regler mer enn man må i Norge med sine knapt 4 mill innbyggere.. Her er det ikke bare bilene som har "sin" kjørebane de skal holde seg til. Nei her må til og med menneskene holde seg til sin side av gata. Uansett hvor stor vegen er, må man alltid gå på venstre side. Og nåde den som forvirrer seg i feil gåbane, enten det er fordi man skal krysse gata, gå inn på en butikk som ligger på den andre siden, eller rett og slett ikke vet bedre. Da blir man overkjørt til de grader av målbevisste shoppevante japanere!

Men det er ikke bare på gata man må passe seg. De har til og med egne ordninger i rulletrappene her til lands. Hvis man har god tid og vil stå stille, holder man seg på høyre side (kun i Osaka. Venstre side i resten av landet!), og hvis man har dårlig tid og må springe for å rekke et tog eller en viktig engelskklasse, da bruker man venstre side av rulletrappa til det.

I begynnelsen synes jeg det var litt rart med alle disse uskrevne reglene over alt. Men nå kan jeg ikke tenke meg å leve uten de! Når det er så mange mennesker i èn og samme gate, da må man jo skille seg i to grupper, èn for hver retning. Hvis ikke blir det jo bare et stort kaos! Og selvfølgelig må man dele rulletrappa i to slik at kan komme seg litt fortere fremover om man ønsker det. Da jeg var hjemme en liten tur i Norge nå i vinter, ble jeg helt forferdet over at folk stod stille midt i rulletrappa da jeg hadde dårlig tid og ville forbi! Så dette er bare en liten oppfordring til dere der hjemme, slik at jeg slipper å vende meg av med disse nye, gode vanene mine ;)

Mens vi venter på påske..

2007-03-26T10:06:00.000+09:00

Påska nærmer seg med stormskritt. Jeg kjenner vårens inntog både i hode, armer og bein, og det er like før blomstene på kirsebærtrærne springer ut. De ser ut til å komme akkurat i påske uka. Det kunne ikke passet bedre, for pappa og Jorunn kommer på besøk da. Det gleder jeg meg til!!

Her om dagen hadde vi siste Kids Club før påske. Vi sang litt, hørte om Jesu lidelseshistorie og oppstandelse, og til slutt laget alle sammen påskekyllinger. Jeg har alltid klar et eksemplar av det vi skal lage som jeg viser til barna når de kommer. Av og til føler jeg at jeg går litt i barndommens fotspor igjen mens jeg holder på. Og til min store forundring synes jeg disse aktivitetene er kjempe gøye! Me like! :)

I går tidlig da jeg syklet hjem fra engelsk-klasse opplevde jeg mitt første jordskjelv! Eller, opplevde og opplevde.. Jeg var der hvertfall. For skal jeg være helt ærlig, kjente jeg faktisk ingenting der jeg suste av gårde på sykelen min. Jordskjelvet var på hele 7,1 på Richter skala. Hovedjordskjelvet var i byen Wajima, som er et stykke nord for Osaka, men likevel kjente de det visst godt her også. For da jeg kom til gudstjeneste like etterpå, snakket alle om jorskjelvet som akkurat hadde skjedd, og at det hadde dirret i både lamper og kopper. Typisk at jeg satt på sykkelen min akkurat da! Men nå har jeg hvertfall "opplevd" et skjelv. Om ikke annet ;)

I dag hadde vi vel 20 grader i skyggen og skyfri himmel hele dagen. Og hvor er det bedre å tilbringe en slik dag en nettopp på stranden?! Sammen med tareplukkere, fiskebåter og fiskere nøt Kjersti, Per Ragnar og jeg det nydelig vår-/sommerværet. Det var godt å kjenne sola på kroppen og høre på bølgeskvulp og måkesang igjen etter en lang vinter. Nå kjenner jeg virkelig at jeg begynner å glede meg til en ny sørlandssommer med lange dager på stranda, båtturer og grilling. Men akkurat nå har jeg det veldig greit i solsteiken her i Japan ;)

Smååå (sumo)!

2007-03-22T20:20:00.000+09:00

Ei jente bak meg roper så høyt hun bare kan: Gambare!!, som betyr lykke til, til noen langt, langt der fremme. Tusenvis av mennesker snakker og roper i munnen på hverandre, spiser deilig mat fra den overfylte lunch-boksen sin, tar bilder så det synger etter og speider etter smellfeite menn i g-strengliknende bleier som sloss om heder og ære. Jeg er på sumo-kamp!

Enkelt forklart går reglene ut på å få motstanderen ut av ringen, eller få ham ned i bakken innenfor ringen. Kampen er over når en del av kroppen berører bakken utenfor ringen eller får kneet eller håret(!) i bakken. Det er strengt forbudt med neveslag, sparking i bryst eller mage og lugging.

En mann kledd i en gammel herre-kimono står midt i ringen og synger navnene på deltakerne, og rikishiene, eller sumobryterne blir klappet frem av publikum. Alle utøverne ser sinte ut som okser like før kamp, men enkelte av dem ser mer rødt enn andre. Og når disse sistnevnte viser de blodsprengte øynene deres og slår seg selv hardt i ølvomen, ja da blir det liv i salen!

Sumobryterne må gjennom en del ritualer før kampen kan starte. De slenger ett og ett bein i lufta så høyt de bare kan (jo høyere jo mer gaping og klapping fra vi som sitter og ser på!) deretter bøyer de seg ned i knærne, berøre bakken med hendene, for så å reise seg igjen, kaste litt mer salt på banen og gjenntar dette igjen fra begynnelsen. Etter å ha gjort dette et par ganger vasker de seg med en klut de får av hjelperen sin, før de inntar den endelige possisjonen.

Alt i alt varer kampen bare i noen sekunder. Men til gjenngjeld er det tre utrolig spennende sekunder! Og ekstra spennende er det hvis noen av deltakerne blir slengt ut av ringen og havner i fanget på publikum! Folk har nemmelig blitt drept av dette, så det er ikke verst å komme levende ut fra en sumo-kamp. Da spessielt hvis du sitter på fremste rad!

Spørsmål om hvem som vinner denne gangen, om det er han med rosa eller lyseblå tanga? er alltid like spennende å gjette på. Det er ikke alltid like lett å se hvem som går av med seieren bare ved å se på størrelsen. For i sumobryting er vektklasse et fremmedord. Her kan deltakere på 100 kilo kjempe mot noen på 200, altså dobbelt så stor som en selv! Så da gjelder det å spise den ekstra posjonen med sushi til middag for å prøve å komme seg litt over gjennomsnittsvekta.

Sumobryterne må gjennom en "omvendt slankekur" for å komme opp i en slik størrelse. Profesjonelle sumoutøvere dropper døgnets viktigste måltid, nemmelig frokosten! Og når de begynner treningen før frokost, på tom mage, blir de ganske så sultne midt på dagen. Men tro ikke at de bare spiser bløtkaker og annet snaks, nei her går det i sunne varianter med kjøtt, ris og grønnsaker. Dette er kanskje ikke så fetende i seg selv, men når de kan spise opp til 13 kilo kjøtt i et og samme måltid, ja da kan man ikke annet enn å legge på seg litt rundt midjen.

Er det verdt å bli sumobryter, kan man jo spørre seg selv om, når man legge om hele livsstilen sin for å bli en. I Japan har antall sumoer rast de siste årene og de har fått inn nye utøvere både fra Bulgaria, Russland og Mongolia for å fylle opp plassene i den Japanske Sumo Ligaen. Grenen blir ikke så japansk som den en gang har vært, selv om jeg må si meg mektig imponert over at de har beholdt så mange av de gamle skikkene i denne sporten.

Så når man snakker om små her i landet, mener man altså stor som bare juling ;)

Tutuuuut!

2007-03-19T17:20:00.000+09:00

Det er ikke få timer jeg har tilbrakt på toget siden jeg kom hit til Japan. Jeg har funnet ut at jeg bor ca en time fra alle jeg kjenner. Og når jeg av og til arbeider et par timer fra Tezukayama (der jeg bor!), blir det en del til slutt.!

Jeg har brukt relativt lite kollektivtransport i hjemme i Lyngdal, sånn bortsett fra skolebussen jeg tok i fjor, så dette er en ny opplevesle for meg. Togene går i ett, og det er ikke snakk om å bruke en tog-tabell for å se når på døgnet toget går, for man må jo bare vente i maks ti minutter uansett (hvis man er veldig uheldig!).

Siden det bor så mange mennesker her i byen, har de ordnet seg med "pressefolk" på enkelte stasjoner på de mest populære reisetidene på dagen. Disse "pressefolkene" har altså i oppgave å presse mest mulig mennesker inn i èn og samme vogn. Jeg tror mottoet de jobber etter er: "Det er alltid plass til ti til!" ;) Som dere sikkert skjønner, kan det bli ganske så trangt til tider, så jeg prøver å holde meg unna de avgangene der så ofte jeg kan!!

Reiser man med tog om morgenen, kan man oppleve en del damer som drar frem sminkepungen og gjør morgenstellet og sminkinga rett i glaninga på alle sammen. Og hvis de synes det er ubehagelig at gutter og menner kan se på dette (eller er redd for tafsing!), er det bare å gå inn på "jente-vognene". For her i landet har vi nemlig egne togvogner bare for jenter!

I Japan er det definitivt kultur å sove på toget. Her sover alle, gammel som ung. Man legger bare hodet forsiktig nedover, så sover man helt til der man skal gå av. Det er litt rart, men det virker som om alle japanere har en innebygget klokke som gjør at de alltid våkner like før stoppet sitt (eller så gjør de hvertfall ingenting ut av at de har sovet forbi stasjonen der de egentlig skulle av). Jeg på min side har opp til flere ganger våknet på endestasjonen av at en hyggelig konduktør eller tre prikker på skuldra mi og sier at det er på tide å gå av.

Kyoto -here we go again!

2007-03-14T19:30:00.000+09:00

Her om dagen var jeg i Kyoto! Og hvis du er en ivrig leser, ser du at jeg har vært der noen ganger før. Først på sommeren, deretter på høsten for å se på bl.a. høstbladene, og nå på våren for å se på plommeblomstene og vårblomster. Vi fikk sett litt fine blomster, men våren har nok ikke kommet til hele Japan enda, for vi ble overrasket med masse snø på vei dit. Samui (kaldt!!!)!! Men heldigvis fikk vi litt sol også, og jeg må si det ble en kjempe fin tur!

Jeg vil tørre påstå at ingen er mer kjent i Kyoto enn misjonærene her borte. Dette er plassen man tar med seg alle besøkende til, og etter å ha vært her noen år har det nok blitt noen turer på dem. Jeg var så heldig å få en guidet tur med Dagny og John Olav på mandag. Siden de hadde bil, ble programmet litt mer variert enn det har vært før.

Først besøkte vi Kinkaku-ji, eller the Golden Pavilion som det heter på godt engelsk. Det er det mest kjente tempelet i Kyoto, og er dekket med gullblader fra topp til tå. Det lyste mot oss da vi nærmet oss. Utrolig fint!

Ryoan-ji, også kalt Templet of the Peaceful dragon, var og med på programmet. Her har de en veldig kjent Zen stein hage. Det ligger 15 steiner i hagen, der èn av de alltid er umulig å få øye på, uansett hvilken vinkel vi ser på de fra. Tingen er at man skal sitte på verandaen foran steinene og bare tømme hjernen. Og som dere ser var det endel som gjorde det..!

Ellers kan jeg jo legge til at ofringen til disse templene ikke foregår helt som den gjør i kirka. Her hiver de små 1 yen-inger (= et par øre) mot noen steinfigurer som står i hagen, og håper det vil bringe dem lykke til neste gang de besøker templet. Rare greier det der!

Lovsangsfest!

2007-03-13T15:34:00.000+09:00

Musikken fyller hele kirkesalen. Mennesker klapper i hendene, danser og lovsynger Herren i kor. Selv om jeg ikke skjønner et ord av hva de synger om, kjenner jeg Guds nærvær. Hele 50 mennesker i ei og samme kirke på lovsangsgudstjeneste i Takarazuka kirke. Det er stort!

Fire små menigheter var samlet, og til sammen ble vi èn stor! Det var godt å være så mange sammen i Guds navn! Etter konserten var det kaffe og kaker. Ingebjørg var litt bekymret om det var nok til alle som hadde kommet, hun hadde nok ikke regnet med at det skulle komme så mange! Men heldigvis hadde noen tatt med seg litt ekstra, så det ble nok i massevis. Herren er god!

Japansk!

2007-03-10T09:34:00.000+09:00

Se det, så klarte Hjelmeset å lære litt japansk under VM i Sapporo. Ikke værst det ;)

En (søn-) dag i en ettårings liv

2007-03-09T11:37:00.000+09:00

Klokka viser 10:40. Gudstjenesten skulle egentlig ha begynt for 10 minutter siden, men det er ikke så nøye.. Vi kan jo ikke begynne før alt er klart. Jeg ser på den som leder gudstjenesten i dag. Hun nikker til meg, og endelig kan jeg begynner å spille preludium. Utenom presten og jeg, sitter det 6 mennesker i kirka når gudstjenesten starter, men ettersom tiden går, lister et par til seg inn kirkedøra.

Siden jeg sitter på første rad, må jeg være veldig oppmerksom på når man skal reise seg og sette seg, hvor mange ganger jeg skal synge "Kyrie", og når jeg skal opp og spille til salmene. Ved inngangen får vi en gudstjenesteplan som sier i rekkefølge hva som skal skje denne søndagsformiddagen. Jeg har begynt å telle ting for ting på denne lappen for å finne ut ca hvor vi befinner oss på planen, for hvis ikke har jeg ingen anelse når jeg skal opp å spille, be, lese i Bibelen eller når hele menigheten skal si syndsbekjenneslen i kor.

Det kanskje kan høres litt rart for dere der hjemme i Norge at jeg har ansvar for musikken i kirka på Tezukayama nesten hver søndag. Jeg som alltid spilte en hel hau med feil på huskonsertene da jeg var lita, jeg som har gått i musikkskolen siden jeg var 7, men som alltid bare storm-øvde en halv time før hver time startet, jeg som har blitt tvunget av mamma til å forsette å spille og ikke under noen omstendigheter fikk lov til å slutte i alle år, og siste men ikke minst; jeg som spiller fløyte! Det er litt av en opplevelse å stå foran hele menigheten og spille fløyte til salmene, der de synger sammen med meg av hjertens fryd.

Vi har ingen fast pianist i kirka vår, og da jeg kom hit i august og sa at jeg kunne spille fløyte, tok det ikke lang tid før jeg ble hyret inn for å spille for dem. Selv om jeg tror at de helst kunne ønske jeg kunne spille piano, hører jeg ofte navnet mitt bli nevnt i kunngjøringene mot slutten. Og jeg liker å tro at de takker meg for fint spill da, men jeg vet jo aldri ;)

Japanese Comedy Show

2007-03-05T09:34:00.000+09:00

Sjult kamera i Japan er noe helt for seg selv!

Osaka Castle -og litt til!

2007-03-04T17:11:00.000+09:00

I dag var jeg i Osaka Castle. Det er vel et av de mest kjente turistatraksjonene her i Osaka, så jeg tenkte at siden jeg bor her, burde jeg vel ta turen. Og det angrer jeg ikke på!

Jeg kom dit og trodde jeg bare skulle se et stort slott og en hage rundt. Jeg kunne ikke tatt mere feil! På grunn av at plommetrærne blomsterer på denne tiden av året, var det stapp fullt av folk der. Det første som møtte meg, hvis vi ser bort i fra den store folkemassen, var ikke mindre enn fem band! De stod på rekke og rad og spilte for alle som gikk forbi. Folk dansa, klappet til takten og sang med dem som om de aldri skulle ha gjort noe annet. Utrolig gøy å se på!

Men det var ikke bare morsomme dansetrinn (se video!!), rar musikk eller masse folk å se ved Osaka Castle. Først kan jeg jo si at det var et utrolig stort og flott slott der, omringet av vann på alle kanter (for ikke å snakke om turister!). I parken og rundt slottet var det full fest med underholdning av både dukketeater og "trollmenn", for ikke å snakke om de uvanlig mange og ikke minst vakre plommetrærne som blomstert for fullt akkurat i dag, som mest sannsynelig var hovedattraksjonen denne ettermiddagen i mars. Jeg vet jeg har lagt ut bilder av blomster før her, og når jeg ser på bloggen min er det nesten bare blomster, blader, turer i skog og mark og mat det er snakk om her. Men likevel.. Tror de er ekstra fine her i Japan! ;) Alt i alt var det hvertfall en deilig dag. Og at det var ca 20 grader her trakk jo heller ikke noe ned!

Father's Love Letter

2007-03-03T23:17:00.000+09:00

Nå er det vår tralallala :)

2007-03-02T18:25:00.000+09:00

Mens dere der hjemme i sør klager over snøstorm, kulde og metervis med snø, har jeg her i Osaka fått smake på våren! De siste ukene har det vært ca 15 grader og knall blå himmel de siste dagene. Deilig!

I går var Ruth Kari og jeg på tur i parken. Vi hadde picknik og gikk bare rundt og så på pensjonister som tok bilder av masse blomster, noen som luktet på blomster (vi!), et par menner som satt og malte, barnehage på tur, og noen som stod HELE dagen med kamera i hånden og ventet på at en fugl skulle bli sulten og stupe ned i vannet for å få mat -og virkelig få blinkskuddet for året!

Her kommer litt bilder fra en nydelig vårdag i Nagai koen.

Hva sitter alle disse folkene på gressplenen og glor på?

De sitter og ser på plommeblomstringen, selvfølgelig!!

Nydelig blomster i parken!

En mann som foreviger denne vakre vårdagen på et lerret.

Japanere med kamera på mobilen og foreviger disse vakre plommeblomstene.

2007-02-26T10:44:00.000+09:00

VM i Sapporo hva forno??

Ja, nå er det altså VM i Sapporo, som forøvrig ligger her i Japan :) Jeg må ærlig innrømme at jeg gledet med veldig til dette verdensmesterskapet. Det er jo ikke hver dag man befinner seg i samme land som et VM skal holdes i.

Til min store forskrekkelse så japanerne ut som et stort spørsmålstegn da jeg spurte dem om de gledet seg til VM i Sapporo, bare noen timer fra Osaka (med fly da;)). Så og si ingen hadde hørt om det før jeg fra Norge kom og snakket om det!

Siden mesterskapet begynte for vel 5 dager siden, har jeg skrudd på TV'en, som jeg aldri ellers bruker, opp til ti ganger om dagen for å se om jeg kanskje kunne komme inn midt i et skirenn eller no. Men enn hvor mange ganger jeg har svitsjet gjennom alle kanalene mine, finner jeg ikke noe som kan minne om snø eller vintersport! Av denne grunn har jeg måtte ty til andre hjelpemidler, nemmelig nett-tv på nrk.no! For hva hadde jeg gjort uten vår fantastiske kringkastingskanal + løpede oppdateringer på vg-nett?!

Men når dette er sagt, skrudde jeg på tv'en i går kveld før jeg la meg, og kom over noen sportsnyheter som viste litt fra hopprennet som hadde pågått samme dagen, til min store (gledelige!!) overraskelse. Jeg tenkte at de kanskje hadde tatt til vettet nå, og begynt å sende litt ordentlig tv. Men den gang ei. Jeg snakket litt med min kjære pappa på telefonen i går kveld, og det viser seg at Japan, som faktisk holder VM, bare skulle vise hopp på japansk TV, som visstnok er den eneste grenen japanere er ganske gode i!!! Nå vel fikk det japanske laget bronse i nettopp denne grenen i går (og Norge sølv!), men det forundrer meg likevel til de grader hvorfor i all verden Japan ville ha VM når de ikke en gang er interesserte nok til å vise det på fjernsyn. Bare litt frustrasjon som kommer ut her siden nett-tv på nrk har så dårlig bilde :p Men når dette er sagt bor det 127 millioner japanere i dette landet. Og det skal litt til å få 127 mennesker interessert i en sport ingen i landet egentlig utmerker seg noe spessielt i. Så det er jo litt forståelig at de ikke viser masse utlendinger som går og gjør det bra på ski hele dagen på japansk TV. Sånn som nordmenn viser hver eneste lille vintersportaktivitet på nrk hele vinterhalvåret. Ikke alle er født med ski på beina vet dere ;)

Mat halleluja, Amen!

2007-02-22T22:33:00.000+09:00

I går hadde jeg besøk av Naoko-san. Hun har snakket så lenge om at vi må lage mat sammen (les: japansk!). Jeg foreslo egentlig at vi kunne lage ostesmørbrød eller bare bestille en pizza, men det godtok hun ikke! Don't know why..?

Jeg begynnte kvelden med noen skrekkhistorier om hva jeg hadde laget av mat før. Og det tok ikke lang tid før hun sa at hun skulle ordne maten vår. Jeg kuttet løk, så gjorde hun resten. Såååå deilig! Akkurat som jeg liker det ;)

Mens jeg satt der og så på hun mikse sammen maten, oppdaget jeg den store hemmeligheten innen japansk mat, nemmelig sukker! For hvem tenker på å putte masse sukker i middagsmaten? Ikke jeg hvertfall. Men der kom hemmeligheten ut en gang for alle. Blander man soyasaus og sukker, får man typisk japansk mat. Mulig jeg prøver det en gang selv, får se :p Maten smakte hvertfall himmelsk!! Og det beste var at hun laget alt for mye, så her hadde jeg middag både for i dag og i morgen! Hjemmelaget middag TRE kvelder på rad!! Kan det bli bedre?!

På kafè besøk

2007-02-21T15:32:00.000+09:00

I dag var jeg og ei fra engelsk-klassen min på kafèbesøk. Ingen av oss var kjent i området, så da vi omsider fant et skilt det stod "kaffe" på, var vi overlykkelige og tenkte at denne måtte vi prøve ut!

Da vi kom inn var jeg ikke så sikker på om vi hadde kommet riktig likevel, for dette så jo ikke ut som en kafè i det hele tatt! Og det var det visst ikke heller. ;) Vi hadde kommet inn i en gammel tea-sevice salong, hvor det hverken var vannkoker, oppvaskmaskin, noe særlig benkplass, eller kjøkken.

Alt innventaret så ut som å komme fra lenge før krigen slo ut, og bak disken stod det stablet en hel hau av gamle ting som hun solgte på si! Jeg var ganske fascinert av dette, og servitrisen var fascinert av meg! Hun fra engelsk-klassen min fikk virkelig kjørt seg i dag, da hun tolket mellom oss som aldri før! Utrolig koselig sted, men det er nok bra at Mattilsynet i Norge ikke kom på besøk der ;)

På fjelltur

2007-02-20T23:19:00.000+09:00

I går var Ruth Kari, Knut Ola og jeg på fjelltur. Sola skinte og gradestokken var egentlig ganske høy til å være i midten av februar måned. Deilig!

Etter beinhard gåing i enormt bratt terreng, kom vi endelig frem. Her ser dere meg helt på toppen av fjellet! Her hadde vi ponorama utsikt 360 grader rundt oss. Fantasktisk! Jeg kan ærlig innrømme at det var tungt å gå til tider, men da vi kom opp til toppen var det virkelig verdt det! :D

Vi har masse fjell her i Japan (for den som måtte tro at dette landet bare består av masse byer!), men det er bare det at de er litt annerledes enn de der hjemme. Når man går på fjelltur her, er det som om man skulle ha gått på en skogstur i Norge, bare at vegitasjonen her er enda tettere, for ikke å snakke om brattere!! Men for meg, som bor midt i en storby, omringet av trikker, mennesker og butikker døgnet rundt, er det ekstra deilig å komme seg til litt mer landlige omgivelser av og til!

Kjendistilværelsen

2007-02-17T13:13:00.000+09:00

Etter jeg kom til Japan i august, har jeg begynt å kjenne på en ny tilværelse, nemlig kjendistilværelsen. Det har seg altså slik at her i Osaka er det ikke så mange utlendinger, og siden japanere eeelsker folk som kommer fra utlandet (spess de som kan snakke engelsk), får vi masse oppmerksomhet.

Lange blikk hvor enn jeg går (nesten hvertfall!), plutselige kommentarer av folk som står i køen foran meg, noen som kommert bort til meg og sier: hello eller beautiful, eller et par fnisete jenter som spør om jeg kan være så snill å være med på et bilde med dem, har bare blitt en del av hverdagen min den siste tiden.

Nesten alltid når jeg sykler eller går forbi en skole, springer mange barn til nærmeste vindu og roper: hello, nice to meet you eller bye, mot meg. For litt siden satt Odd Bjarne og jeg på en benk og ventet på bussen, da to gutter springer forbi, plutselig stopper den ene og begynner å peke på oss. Slik står de en stund før de får somlet seg videre. Da følte vi oss virkelig som noen kjendiser! ;)

Da jeg reiste hjem til norge for et par uker siden, satt jeg ved siden av to nygifte som skulle på bryllupsreise. Siden dette var en relativt lang tur, prøvde jeg å snakke litt med dem. Engelsken deres var så som så, som med de fleste japanere, men etter en liten stund snur han seg og sier: you look like a doll. Dette var sikkert den eneste frasen han kunne si på dette merkelige språket. Men det var nok bra at den nye kona hans ikke kunne snakke engelsk :p

Når dette er sagt, er det ikke alltid jeg får sånne kommentarer eller blikk sendt etter meg.. Desverre? :p Noen ganger blir jeg oversett totalt, og butikk-damene flykter når jeg kommer inn i butikken deres. Jeg liker å tro at det er fordi de ikke kan snakke engelsk (eller jeg japansk!). Men who knows! Uansett var det litt rart da jeg var i Norge nå for litt siden, og jeg var bare "en i mengden". Jeg får bare nyte denne tilværelsen så godt jeg kan. Hverdagen kommer jeg tilbake til fort nok ;)

Universal Studios Japan

2007-02-15T19:15:00.000+09:00

Her om dagen var jeg på Universal Studios Japan. Og det var litt av en opplevelse! Kort oppsummert: Disney, venting, Terminator, kø, Spiderman, kø, Holywood, Jusic park, kø, Valentine, bilder, masse folk, mange kamraer, tusenvis av små barn, godtrier, Peter Pan og masse masse mer!

For de som ikke har vært i en Universal Studios før, er dette en fornøyelsespark der vi kan gjennoppleve klipp ol. fra forskjllige filmer ved bruk av 4D, karuseller, småturer gjennom noen av scenene i ulike filmer mm. Hele området var gjort om til gammel Hollywood style med hamurgershapper, poppkorn-utsalg, amerikanske biler fra 60-tallet, pluss at det sprang mange disneyfigurer rundt over alt. I like ;)

Bjørn, Jan Samuel og jeg dro dit da japanerne hadde en offentlig fridag. Det var ikke så lurt.. Vi stod i kø opp til nesten to timer på flere av turene vi gikk på. Om det var verdt det kan jo diskuteres, men uansett var det utrolig kult! Her kunne vi virkelig se japanerne i sitt ess, der de sprang rundt med kamraene sine, stilte seg midt i et valentine-hjerte slik at de kunne fotograferes, stod leeeenge i kø (jeg tror faktisk at de liker det! De gjør det jo så ofte!;)), springe etter Disney-figurer (jeg?? Neeei!), føle på at de er i utlandet og ikke minst OPPLEVE TING!

Er du en japaner, liker filmer eller fornøyelsesparker og befinner deg i Japan, ja da kan jeg bare annbefale en tur til Universal Studios Japan :D

Legger ved litt bilder slik at dere kan se :)

Kids English, leker og godtrier

2007-02-08T18:23:00.000+09:00

I dag var det på ann igjen med Kids English i kirka. Jeg hadde bare vært borte fra klassen to ganger nå da jeg var hjemme, men på den tida hadde jeg allerede begynt å savne dem. De er bare såååå søte!!

Ruth Kari var med i dag for første gang. Det var så BRA! Hun snakker flytende Japansk, så det hjelper jo kjempe masse! Siden vinteren så smått har begynt å komme hit også, lærte vi om vinterklær i dag, for eksempel; "Put on your coat" og "Take off your scarf". Etter å ha mimet og repetert dette utallige ganger, virket det faktisk som de skjønte det! Og det er jo ingenting i denne verden som gjør en sensei (lærer) gladere enn når elevene skjønner hva man prøver å lære dem ;)

Som en liten belønning til barna etter de har lært noe engelske gloser og setninger, har vi alltid en lek på slutten som har noe å gjøre med det de akkurat har lært. Ganske pedagogisk, I know ;) I dag hadde vi en Clothes Race Game, der vi hadde lagt masse vinterklær i en hau på andre siden av rommet. Barna ble delt inn i to lag og jeg ropte "Put on your hat", eller coat, sweater, eller noe annet. De sprang alt de hadde, tok på seg de alt for store klærne våres, og spurtet tilbake! Hvor alle disse barna får energien sin fra, lurer jeg veldig på. Min forsvant en gang i flyet da jeg var over Russland en plass, og jeg har enda ikke fått den tilbake..

Men uansett hvor gøy leken er, og gøy vi har det, er det alltid på slutten, når godtriet kommer på bordet, at øynene deres lyser og er større enn noen gang. Her i Japan er det ikke så vanlig å gi barna sine godtrier hjemme, det er noe de får andre steder. Så når barn først spiser godtrier, spiser de MYE! Og når foreldre i Norge setter vekk godtriskålen fra barna sine, setter japanske mødrene godtriet rett forran dem. Man må virkelig nyte de gode øyeblikkene her i livet! Som da man har hauevis av godtri foran nesa ;)

Home sweet home

2007-02-07T23:51:00.000+09:00

Nå har jeg akkurat kommet tilbake til Japan etter to deilige uker i gamlelandet. Jeg skulle overraske min søster, Gunnlaug og mannen hennes, Martin på bryllupsfeiringen deres på Plaza i Oslo. Det gikk som smuurt! Kjempe gøy :) Ellers var programmet sprekk fult, med tur til Stavanger, Kristiansand og Oslo, treffe masse venner og familie, og spille fløyte og snakke om Japan i både Kvås og Lyngdal kirke. Det har vært utrolig godt og ikke minst KOSELIG å treffe alle sammen igjen!

Her ser dere Stavanger, og der var det vinter! Utrolig fin by på en bra dag ;)

Jeg måtte jo treffe mange venner når jeg ført var hjemme en tur. Jeg hadde lunch-avtale, kaffe-avtale og middag sammen med noen hver dag! Kjempe gøy å se alle igjen! Her poserer Kathrine, Hanne og jeg! ;)

Jeg bodde hos Marte (søster) og Magnus (svoger) mens jeg var i Oslo. Her har jeg akkurat servert dem japansk grønn te.. Jeg er ikke helt sikker på om de likte det (se bildet!). lol

Her er brudeparet! Bruden ble ganske så overrasket da jeg kom inn døra! Utrolig gøy og koselig kveld!

Her er søstrene Sæter Gitlestad.. Eh.. Larsen? Aunevik? Nei, det er ikke alltid så greit når søstre gifter seg. Når det gjelder navn og sånn..! Jeg, som den eneste ugifte av oss, akter da å beholde navnet i maaaange år til ;)

Siden alle ikke var med på selve vielsen, som fant sted i Paris, viste de filmsnutter og bilder i bøtter og spann! Ja, det var nesten som om jeg skulle ha vært der selv ;)

Well, all good things have to come to an end.. Og det hadde denne ferien også. Selv om dere ser at jeg ler litt her på bildet, er jeg egentlig veldig lei meg. Det har seg nemmelig sånn at jeg har begynt å bli litt japansk i måten jeg er på.. Unge japanere fniser mye, og ja.. det har altså jeg også begynt å gjøre, ikke sant mamma og pappa?! :p

Den nye folkesyken

2007-01-20T19:24:00.000+09:00

Alle som har tilbrakt noen dager i Japan må ha lagt merke til den unike måten japanske damer bærer veskene sine på. Den "bøyde-armen"-metoden.

Sykehuset her i Osaka har i den siste tiden behandlet utallige kvinner som har pådratt seg skader som resultat av måten de bærer håndveskene sine på. En stor kampanje holder på å planlegge hvordan de skal vise japanske damer andre og mer sunnere måter å holde veskene på, i håp om å redusere antall tilfeller av VABVS (Vondt i Armen av å Bære Veske Syken). Dette kan vi forkorte til "Veske Albue Syken" (litt kortere hvertfall!). Symtomer på denne sykdommen er smertefulle og ømme albuer.

Veske-albu teknikker:

1: STANDARD SLENGE TEKNIKKEN

Her ser vi den mest vanlige bæring-av-veske teknikken. Albuens vinkel er på omkring 45 grader, og det er ingen fare for å få en hånd i siden for de som går i motsatt retning.

2. VID-ALBUE TEKNIKKEN

Armen er strekt ut til en vinkel på ca 20 grader. Dette repsresenterer oftest en selvsikker og rik shopper.

3. ULYKKESFUGLEN X2

Ut på tur med ilder i bånd!

2007-01-18T19:28:00.000+09:00

I Japan er det ikke uvanlig at man ser mennesker ut på tur med forskjellige dyr i bånd. Her snakker vi om alt fra katter, kaniner og hunder til små barn (ja, jeg vet at barn ikke er dyr, men likevel!). For et par dager siden gikk jeg bak en fyr som var ute på tur med en snodig liten skapning. Til å begynne med så jeg ikke helt hva det var for noe, men da jeg kom nærmere ble det klarere for meg at det var en ilder -av alle ting! Snodig nok virket det som om det bare var jeg som så litt rart på denne mannen som var på tur med med dette firbeinte dyret.. Men det ser jo litt rart ut da, det kan man ikke komme unna! ;)

Tilbake til hverdagen

2007-01-16T16:36:00.000+09:00

Forrige uke begynte jeg på jobb igjen. Det blir fint å komme tilbake til faste rutiner, samtidig som det var utrolig deilig med litt ferie i jula. Så nå er det tilbake til Kids Club, japansk-klasser, engelsk-klasser, norsk-klasse, kafè i kirka, ungdoms-gruppe, kor og masse masse mer!

Det er alltid koselig å møte "gamle kjente" igjen etter en lang ferie. Og som gjør og bør, ble det selvfølgelig snakket om hva vi har gjort siden sist. Jeg ble litt overrasket da opp til flere av engelsk-elevene mine og andre som regelmessig går i kirka fortalte med stjerner i øynene at de hadde gått i templet i begynnelsen av januar. Dette er mennesker som jeg fra første stund egentlig har tenkt på som kristne.. Etter en god del tenking har jeg kommet frem til noen teorier om hvorfor de går i templet samtidig som de går i kirka (de behøver slett ikke være sanne, dette er som sagt bare mine tanker og teorier!). Jeg tror at denne buddhismen og shintoismen sitter så dypt inni dem at det er utrolig vanskelig å gi slipp på den. Forfedrene deres, mange mange generasjoner tilbake, gikk i tempel og tilbad guder, og de har selv blitt oppdratt til å gjøre det samme fra de er bittesmå. Altså, det er mer en tradisjon enn en gudehandling (selv om det selvfølgelig er dette også). En annen teori kan være at siden de har så mange guder de tror på, tenker de kanskje at Kristendommen bare betyr at det finnes enda en gud. En tredje teori kan være at siden "alle andre gjør det", så må jo jeg også gjøre det. Akkurat dette kjenner vi jo igjen fra Norge også, selv om det kanskje ikke alltid er religion vi tenker på da.. Og helt til slutt kan det rett å slett være så enkelt: De er buddhister/shintoister, men synes rett og slett at engelsk-klassene mine er så bra at de går med på å ha de i kirka, selv om de egentlig ikke tror på vår Gud :p Dette er som sagt bare mine tanker om det, og det behøver absolutt ikke være sanne på en prikk, men jeg synes de virka litt logiske ;)

Ellers må jeg si at det var kjempe gøy å se alle sammen igjen. Jeg gleder meg veldig til et nytt semester med hele gjengen! Det blir mye arbeid, men i dag fikk jeg vite at Ruth Kari, en ny misjonær, kommer til å hjelpe meg litt med Kids English på torsdagene. Det blir BRA! Det er alltid mye gøyere å jobbe sammen med noen enn alene. Så nå ser jeg frem til en ny og fin vår!

Jeg, meg og Lebekka-san (og noen millioner japanere!)

2007-01-12T14:22:00.000+09:00

Jeg jobber stort sett når andre har fri, og har fri når andre jobber.. Så fritiden min her blir brukt litt annerledes enn den gjør hjemme. Jeg får ganske god tid til bare å være..

Japanere er kjent for å være travle mennesker, og det kan jeg garantere for at de er! Som jeg har skrevet tidligere, må man, hvis man skal møte noen, avtale dette flere uker i forveien. Timeplanen til de fleste menneskene her er stapp full, og det er ikke bare bare å finne et lite smutthull i timeplanen deres jeg kan smette inn i ;) Derfor blir det noen (les: mange) turer på en av de ca 1000 kafèene rundt her jeg bor. Her sitter jeg ofte på formiddagen og leser bok, drikker kaffe og bare ser på folk. Og jeg må si at jeg er utrolig fascinert over hvordan menneskene her går kledd! Gutter med bleika, lang og ikke minst retta hår er jo en slager. For ikke å snakke om de lange, spisse skoene og de hypermoderne flekkete buksene deres! Jentene kler seg ikke så værst de heller, med bleika satt opp hår, høyhalsa genser og høye støvletter som dirrer i helen når de går. Jo mer orginale, jo bedre! Her har vi nordmenn mye å lære ;)

Men selv om Japan er det kuleste landet jeg vet om, kjenner jeg at jeg savner litt det å kunne snakke med ekspritisa, spørre noen om veien (og forstå hva de svarer!), lese på skilt, og bare snakke med folk! Man kommer jo et lite stykke på vei ved å peke og smile og le, men det blir liksom med det.. Men samtidig er det litt deilig av og til å kunne koble helt ut, slappe av og bare kose meg i mitt eget selskap. Jeg er ikke alltid like kul å være med, men av og til har jeg og meg det veldig bra sammen :p

Egentlig er dette en ypperlig mulighet til å bli bedre kjent med meg selv, hvis man skal se litt positivt på det! ;) Hehe. Selv om jeg i skrivende øyeblikk veldig gjerne kunne ha ringt til ei venninne og spurt om vi skulle treffes nå, og ikke en torsdag uti februar.. Men når dette er sagt, må jeg legge til at jeg treffer utrolig mange hyggelige og gøye folk når jeg er på jobb. Og i og med at jeg jobber ganske mye, er det egentlig litt deilig med litt tid for seg selv inn i mellom!

Byen med det rare i

2007-01-10T19:01:00.000+09:00

Her om dagen var jeg og Haraldstad ungdommene, som for øverig har vært her i Japan hele jula (!), og jeg på en av våre mange handleturer i Osaka. Her kommer noen bilder fra min hverdag i shopperens paradis!

To damer på tur ut av stasjonen. Den ene på størrelse med en paraply, og den andre en "vanlig nordmann", ca fire hoder høyere :D

Vi var inne på en elektrisk butikk, og skulle akkurat til å betale i kassa da vi ble møtt med dette skiltet. Her står det: "I really don't know how to appologize to you. Please move to other cash registers". Ja, da kunne vi ikke gjøre annet enn å flytte over til neste kasse da.. ;)

Siden det bor så mange mennesker her i Japan (127 mill), har jeg fått inntrykk av at de av og til bare må plassere folk til å gjøre et eller annet.. Det står alltid opp til flere mennesker utenfor hver butikk og roper "velkommen!!" av hjertens fryd! Og hvis man beveger der også biler ferdes, ser man utallige japanere som vifter med flaggene sine, blåser i fløyta og roper i lange rør?

I Japan har de masse god mat! Men av og til er det godt å spise noe annet enn sushi og ris og soyasaus-retter.. Da kan man jo velge mellom deilig mat fra Hard Rock cafè, eller...

.. bolle med hull i! Olaf og Hanna likte det hvertfall veldig godt ;)

Men i bunn og grunn er det dette det handler om: å drømme. Eller noe sånn.. :p

...og godt nytt år!

2007-01-03T19:34:00.000+09:00

Som jeg har skrevet før, er julefeiringa hos japanere ganske så laber.. Men det tar de igjen når de feirer nyttår!

Nyttår er den store feiringa her i Japan. Ingen over, ingen ved siden. Ungene må ut, og hele huset skrubbes (bokstavelig talt!) fra topp til tå. Den aller siste dagen i året her i landet feires ikke slik som vi gjør det i Norge. Her finnes det så og si ikke fyrverkeri, tradisjonelt sett feirer man den ikke sammen med venner, og de driver heller ikke med count down når klokka nærmer seg 12, men ser heller et nyttårs-program på tv. Nyttårsfeiringen i Japan er først og fremst en religiøs familiehøytid. Vi kan sammenligne dette litt med den norske julefeiringa, bare litt annerledes ;)

Fra klokka slår 12 på nyttårsaften og ut hele januar måned går omkring 80 prosent av japans befolkning til de store templene i området der de bor. Her ber de bl.a. om "lykke" og "god helse" i året som kommer. Tusener på tusener i kø for å be til Buddha og andre guder. De rister på bokser og får ut en lapp som forteller dem hva som kommer til å skje i løpet av dette året, skriver små bønnelapper som de henger på en snor, brenner lys og røkelse til ære for gudene og forfedrene sine, kaster vann på en solgud, hiver småpenger i noe som likner en stor basketballkurv og ofrer til gudene sine.

1. januar gikk jeg i tog sammen med omkring 30 000 andre mennesker og så på hvordan de feiret nyttår i temlet. Vi gikk sakte i kø i ca to kilometer før vi endelig passerte tempel-inngangen. Og vi var der inne nesten en time før det var mulig for oss å komme ut igjen. Det var så utrolig mange folk der!

Vi stod ved siden av en mann som skulle til å be til en av gudene. Han snudde seg spørrende til sidemannen: "Hvilken gud er dette nå igjen?". Da han fikk navnet, svarte han: "Ja, jeg får vel be til han også da"...

Vi passerte hundrevis av boder og matstasjoner på vei til og fra templet. Her solgte de alt fra gudeting til gudemat! De hadde også laget flere boder bare for barna, der de kunne prøve forskjellige spill og leker.. Barna får en god opplevesle av å gå i templene som små, og tenker tilbake på dette når de blir eldre og kommer tilbake.

Dette var en utrolig interessant og gøy opplevelse, men samtidig synes jeg den var litt skummel.. Hadde dette vært noe de bare hadde gjort for gøy, hadde det vært èn ting. Men det er noe religiøst, og da merker jeg at det var litt ubehagelig å være så tett innpå det. Men likevel, dette er en del av hverdagen i Japan.

Rebekkas kurisumasu !

2006-12-30T09:09:00.000+09:00

Her er en liten bildekollasj av jula mi her i Japan! Enjoy!

På lillejulaften hadde vi Kids Christmas i kirka. Det kom i overkant av 20 barn, noe som er relativt mye til å være i japanske sammenhenger. De sang for full hals til fløyte- og gitarspilling, laget "buttons" (noe som var meget populært!), hørte julefortellingen, lekte og spiste litt snaks. Men høydepunktet var vel da nissen kom med gaver til dem! De stilte seg fint opp i kø og smilte litt nervøst og forsiktig til nissefar, før de fikk gaven og sprang bort til de andre med et stort smil rundt munnen!

Resten av kvelden ble brukt i byen for å gjøre litt "julegave-panikk-shopping". Det er ikke alltid bare bare det, men det hører liksom litt jula til det også!
Denne store juledekorasjonen hang på utsiden av en stor forretning. Synes den var så fin (eller hvertfall stor!), så tenkte den kunne få plass i bloggen ;)

På julaften hadde jeg besøk av noen venninner på julegrøt. Som dere ser, synes de det var stas med norsk mat! :p
Gaver ble gitt, mandel funnet og mat ble spist. Veldig koselig!

På kvelden var det lysmesse i kirka. Jeg kan vel si at musikken stod høyt på lista der! Jeg spilte på fløyta, vi hørte på gitarspilling, menigheten sang julesanger, og sist men ikke minst; koret mitt, som jeg har hatt ansvar for dette semesteret, opptredde og stod med glans! Jeg tror aldri jeg har hørt dem synge så fint før! :)

Senere på kvelden dro jeg til familien Haraldstad. Her fikk jeg deilig deilig kalkun, og så hadde de tatt med seg hele seks liter med cb julebrus fra Norge!! Da var stemninga på topp! :D
Her ser dere bilde av flokken på 2. juledag. Haraldstad-sensei hadde bursdag, og hele gjengen (dvs. 9 stk!) samlet seg i senga hans om morgenen!

Alt i alt har jeg hatt en veldig fin jul! Den har stort sett bestått av spising, spising og enda mer spising. Akkurat sånn som jeg liker den! ;)

En overraskelse!

2006-12-29T22:16:00.000+09:00

I dag våknet jeg av at Anna Magni ropte: "Rebekka! Det er en overraskelse til deg hvis du ser ut av vinduet!". Julemusikk ble spilt i bakgrunnen. Jeg gikk i halvsøvne mot vinduet, og ble blendet av et sterkt lys. SNØ!! Da, endelig følte jeg på den lenge etterlengtede julestemningen. Bedre sent enn aldri, er det ikke det de sier ;)

Snø på disse kanter er ikke noe man opplever så ofte. Men japanerne, som nordmenn, prøver å gjøre det beste ut av det. For noen kan paraply i snøvær se litt morsomt ut. Eller så kan sykling og prøve å kjøre scooter når det snør som verst, virke som en umulig ting å gjøre. Men i bunn og grunn handler det bare om èn ting: å overleve!

For noen kom nok denne snøen litt fort og uventet. Blomstene blomstret fremdeles for fullt, en enslig mor prøvde så godt hun kunne å skuffe bort snø fra taket på bilen med en vindusvasker i den ene hånda og paraplyen i den andre. Barn leker i snøen og lager snømenner som om de aldri skulle ha gjort noe annet..

Jeg legger med en liten stemningsrapport i form av bilder.

God Jul!

2006-12-23T17:20:00.000+09:00

Her om dagen hadde julefest sammen med noen venninner. Av naturlige årsaker fant jeg ut at jeg ikke skulle prøve meg på juleribbe, men heller lage en god hjemmelaget pizza.

Jeg var ikke helt ferdig med maten da de kom, og sa de kunne sette seg ned og vente. Men ingen er mer hjelpsomme enn japanere (da spesielt jenter!), og de var inne på kjøkkenet før jeg fikk blunket, og hjalp til med både det ene og det andre! Greit for meg liksom ;)

Jeg hadde dekket på på stuebordet og satt frem stoler til oss. Men til min store forundring satt de seg ned på gulvet foran stolene som om det skulle være den største selvfølge. Hallo! man sitter jo ikke på stoler på tattami-gulv! Lebekka dah..

Av gammel vane dekket på med kniv og gaffel. Hva ellers skal man spise pizza med, hvis man ser bort i fra fingrene!? Litt skeptisk tok de opp bestikket og spurte meg forsiktig "hvordan holder man disse nå igjen?". Endelig kunne jeg le av de når de strevde med å få maten til å ligge på gaffelen hele veien opp til munnen! Ja, kniv og gaffel er jo mye vanskeligere enn to små tynne pinner ;)

Senere på kvelden gikk vi på julevandring i nabolaget. Selv om japanere ikke feirer jul, pynter de likevel mye mer enn oss nordmenn utenfor huset. Her ser man masse blinkende lys overalt hvor man går (ikke bare de kjente skiltene som blinker!). Det er vel mest julenisser, juletrær og snømenner det går i. Julstjerner og engler er det heller lite av.. Men når de ikke vet hva jul egentlig er for noe, kan vi jo heller ikke vente oss å se disse symbolene.

Det er rart det.. Her pyntes det i gater, hus og butikker, de har julesalg og selger alt mulig som har med jul å gjøre, men kun de færreste feirer jul. De tar ned det meste av julepynten allerede 21. desember, og da er liksom jula over. I år er jula på en søndag (i morgen!!), og for nesten alle japanere er dette bare en helt vanlig fridag. Det er jo litt flaks for meg at de har fri i morgen, for da var det fritt frem for å innvitere til enda en julefest for å spise grøt med mandel i! :) Det blir koselig!

Med dette ønsker jeg alle mine lesere en riktig god jul!

Rundstykke med det lille ekstra

2006-12-17T13:26:00.000+09:00

Jeg er så heldig å ha hele to bakerier i en rekkevidde på under 100 meter fra palasset mitt. Så når jeg er lei av å spise musli tre ganger til dagen (noe som skjer oftere enn man skulle tro!), springer jeg bare bort til ett av bakeriene og hadler litt deilige bakevarer der.

Jeg jobbet litt på et bakeri hjemme i sommer, og følte egentlig at jeg kunne dette med gjærbakst.. Men det var før jeg kom til Japan! Her er det ikke grense på hva de putter i deigene sine. Alt fra en håndfull bønnemasse til pølser og flytende sjokolade...

Siden jeg ikke kan lese hva som står på de små skiltene, vet jeg egentlig aldri helt hva jeg kommer hjem med. Jeg tror jeg kjøper noe søtt og godt, men så ender jeg opp med en innebakt hot dog. Det er jo ingenting som er verre enn noe salt når du er innstilt på noe søtt, eller omvendt. Jeg har fått mange slike overraskelser siden jeg kom hit, så i det siste har jeg lært meg å spise med et åpent sinn. Bare være klar for hva som helst når jeg putter maten i munnen!

Etter en stund finner man liksom sine ting.. Jeg har kjøpt endel rundstykker i det siste, siden den forrige gjærbaksten min var så som så (se tidl. innlegg). Valget har som regel falt på enten ris-rundstykker eller mais-rundstykker, men i dag så jeg at de hadde fått noe nytt i butikken; oste-rundtsykker! I love oste-rundstykker, og kjente at jeg fikk helt vann i munnen bare av å se på det! Oichi soo!!

Jeg sprang hjem, satte på julemusikk (Grimstad kammerkor, takk pappa ;)), kokte opp vann, tente det tredje adventslyset, tok frem pålegg og gledet meg virkelig til dette måltidet! Skuffelsen var stor da jeg delte rundstykket i to og fant ut at dette ikke var noe "vanlig" oste-rundstykke, men et japansk et, fylt med en lysegul masse. Ost? tenkte jeg med det første. Men nei, det var det ikke. Masse strek majones var sprøytet inni rundstykket mitt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å skrape det bort, men noen smaker vil bare ikke forsvinne, og dette er en av dem!

Når skuffelser som dette inntreffer, går jeg som regel tilbake til min gode venn, musli for noen dager. Den er alltid den samme, uansett. Men jeg må legge til at det faktisk er noen av disse bakevarene som er veldig gode, bare man har smakt dem mange nok ganger. Sånn som søt bønnemasse i boller, for eksempel! Nam :)

Bryllup!!

2006-12-15T15:20:00.000+09:00

I dag gifter men kjære søster Gunnlaug og Martin seg i sjømannskirka i Paris!! Jeg skulle gjerne ha vært der og kastet ris på dere, men det får vi heller ta det når jeg kommer hjem ;)

Gratulerer masse med den store dagen!! Og så ønsker jeg dere en flott tur til mellom-Amerika! Gla i dere! :)

Hjemme hos.. Rebekka-san!

2006-12-12T18:49:00.000+09:00

Her ser dere bilde av mitt lille "krypinn". Jeg bor helt på toppen der i tårnet! Nydelig utsikt på en fin solskinnsdag ;) Grunnet litt språkproblemer og lesevansker har jeg ikke helt fått med meg når den har blitt bygget, men som dere ser er det ikke helt 2006 liksom :p

Vi kan begynne med ganga. En koselig liten gang på ca 2 kvm.
Selv om det er godt og luftig rundt døra er den solid som bare det!

Vi går videre innover mot stua. Som alle japanske hus og leiligheter er den innredet med nydelig (illeluktende??) tattamirgulv. Laget av eksklusive strå -faktisk! I hjørnet ser vi en lite brukt 28 tommer TV med en typisk japansk paraply over. Denne kan brukes til alt fra pynt i stua til ute på en kraftig reinværsdag!

Vi beveger oss videre inn i kjøkkenet. Over det lyseblå kjøleskapet til venstre ser vi en kombinert mikrobølgeovn/grill/ovn. Nå vel er ikke denne heller sååå mye brukt, men den er skikkelig grei altså! Dette fantastiske underet blir oppvarmet i samme sekund man trykker på "starto" (les: startknappen)!

Her er altså soverommet mitt. Her er også gulvet type tattami. Godt og varmt å tråkke på en kald desember morgen. Ellers ser vi her skrivebordet mitt hvor jeg ivrig studerer japansk fra morgen til kveld! Forbi sengen til høyre side ser vi PC'en. Den fulgte visst med i leiligheten, og da kan man jo ikke klage over at den går litt treigt til tider :p

Helt til slutt legger jeg inn et lite bile av dopapirholderen min. Her må man ha bruksanvisning i hvordan man bruker sånne hypermoderne doer, sånne som ikke bare har et hull i gulvet! Takk Gud for det!!

The End..

Japanese style

2006-12-04T14:57:00.000+09:00

Jeg hadde ikke vært her lenge før jeg forstod at japanere er travle mennesker. De har alltid engasjert i ett eller annet. For det første tar skolearbeid masse tid, og så har de gjerne en fritidsaktivitet i tillegg til dette, som f.eks ballett, orkester, en eller annen sport i regi av skolen og/eller jobb. Så når man skal avtale å møte noen, finner man gjerne ikke en dag som passer før 2-3 uker senere.. Men jeg må legge til at da får man 110 prosent av oppmerksomheten deres, og tiden sammen er planlagt til punkt og prikke!

Fra i går til i dag var jeg på besøk hos ei venninne. Og jeg har aldri før blitt så godt tatt hånd om når jeg er på besøk hos noen! De hadde laget fullt program fra jeg kom dit til jeg dro. Det var utrolig gøy å leve sånn som de gjør i en vanlig familie her i Japan. Nå vel kjenner jeg mange japanere, men det er noe helt annet når man "bor" der enn når man bare treffer dem for å handle eller for å gå på kafè.

Siden de fleste japanere vil bo i byer, bor de tett! Tett på både naboer og familie. Kyutin og familien (fire stk) hadde et lite hus med ett rom, bad og kjøkken. Og i dette ene rommet (de hadde en skyvevegg slik at de kunne dele det i to) skjedde alt fra lekselesing og tv-titting til soving og spising. Jeg er mektig imponert over at de kan bo alle sammen på et sånn et lite areal! Men jeg tror ikke de tenker så mye over det, de har jo alltid bodd sånn.. Men likevel!!

Mora i huset hadde ordnet i stand deilig middag da jeg kom. Alle satt rundt bordet med beina fint plassert under rompa. Etterpå dro vi til en stor bowlinghall som hadde av hele fire etasjer, hvorav underetasjen hadde tusenvis av spillemaskiner. Jeg har ikke tatt i en bowlingkule siden tidlig i sommer, men jeg fikk jo strike i ett sett etter denne drakta kom på ;)

Ellers, hvis det er noen som lurer på hvor stor jeg er i forhold til en vanlig japaner.. Her er et bilde av Kyutin og meg! Nå vel spiser jeg masse god mat, men jeg har ikke vokst såååå mye!!

Da vi var ferdig med å bowle hadde vi onsen. Før i tida brukte alle japanere å samle seg på store bad og vaske seg sammen siden de fleste husene ikke hadde innlagt varmt vann. Nå har alle varmtvann i husene sine, men likevel er onsen kjempe populært, spessielt nå som vinteren nærmer seg. Her skrubber vi oss nøye fra topp til tå før vi prøver ut de forskjellige bassengene. Noen basseng har massasje, mens andre inneholder forskjellige mineraler som er bra for alt mellom himmel og jord. Jeg legger ikke ut bilde av dette av naturlige grunner ;)

Det var kjempe koselig å besøke henne, og vi har allerede planlagt å møtes igjen om tre uker :p

Julekakebakere :)

2006-12-02T15:27:00.000+09:00

I dag hadde vi Kids Club. Jeg hadde på forhånd laget masse kakemann-deig. Det stod ikke hvor mange småkaker det kom til å bli ut i fra oppskriften, men nå har jeg funnet det ut: nok til ca 200-300 små kakemenner!

Jeg skjønner ikke at de små ungene ikke ble lei på slutten! Men det har nok noe med at små barn her i Japan ca aldri har laget småkaker før.. All matlaging er mor sitt ansvar. Godt at jeg ikke er husmor her i landet ;)

Mens vi bakte hørte vi på japansk julemusikk. Interessant! Den er ikke helt som jule-cd'en til Carola.. Men morsom var den! Og jeg må innrømme at jeg har kommet litt i julestemning nå, på tross av at gradestokken ligger på rundt 15 grader..

Jeg hadde kjøpt konditofarge sånn at vi kunne male på kakemennene etterpå, og det virket som om ungene storkoste seg. Det gjorde hvertfall jeg! Små klumpete og en smule brendte (ups!) småkaker med litt for mye konditofarge på. Deilig! Nå er julebaksten ferdig for i år!

Nå er høsten her!

2006-11-28T18:46:00.000+09:00

På søndag lekte jeg turist i Kyoto -igjen! Som jeg har skrevet om tidligere, er høstfargene her i Japan helt utrolige! Sterke rød-, gul-, grønn- og rosafarger går om hverandre og det er nydelig å se på!
Det hadde meldt regn hele dagen, så da vi dro hjemme fra tenkte vi at kanskje det ikke kom til å være så veldig mange turister der. Vi tok feil. Jeg tror aldri jeg har sett så mange paraplyer før i hele mitt liv! Og det endte med at vi stod i kø for å komme frem til trærne. Vet ikke helt om det samme hadde skjedd i Norge! :p

Ikke lenge etter vi hadde gått av toget, kom det to maikoer gående mot oss. Jeg har sett flere av dem før, men denne gangen bestemte jeg meg for ikke å la dem slippe unna! Vi smilte så pent vi bare kunne og spurte om ikke de ville være med på et bilde med oss. Her ser dere resultatet! Er de ikke fine? ;)

Det er ikke sikkert jeg hadde funnet frem hvis jeg hadde vandret rundt her på egenhånd..!

Jeg hadde egentlig aldri trodd at jeg skulle bli en sånn en person som reiser land og strand for å se på høstblader, men nå har det altså skjedd! Og jeg må ærlig innrømme at det var en kjempe fin tur! Hadde høsten vært like fin i Norge skulle jeg gjerne ha gjort det igjen til neste år ;)

Thanksgiving

2006-11-23T18:36:00.000+09:00

For et par uker siden fikk jeg en innbydelse av Osaka Christian College om jeg ville være med å feire Thanksgiving med dem. Og selvfølgelig ville jeg det! Jeg var litt nervøs før jeg kom inn dit. Jeg kom jo helt alene, og var litt redd for at jeg kom til å stå der i et hjørne for meg selv hele kvelden. Jeg kunne ikke tatt mer feil! Da jeg kom inn døra, stormet det mange ungdommer rundt meg. Alle ville hilse på denne utlendingen som de kunne snakke engelsk med.

Vi satt oss ned og hørte på en mann som pratet. Plutselig, mellom alle de uforståelige ordene hører jeg han sier "Lebekka-san", og alle hodene er rettet mot meg! Han vinker meg frem og vil ha meg til å fortelle litt om meg selv. Jeg legger ut og forteller hvor jeg kommer fra, hva jeg gjør her, osv.. Da jeg kommer til alderen min, og forteller dem at jeg er 19 år, kommer det en høy "eeeeeeeeehh"-ing fra salen. Alle virker helt forskrekket at lille barnet fra Norge har kommet hele veien til Japan alene!Det jobber to amerikanere på dette universitetet som underviser i engelsk. Det har visst blitt en tradisjon de siste årene at de feirer Thanksgiving sammen med studentene. De hadde ordnet i stand deilig kalkun, "stuffing", søtpoteter, gresskarpai mm. Nå skjønner jeg virkelig de amerikanske filmene, der folkene er så mette at de nesten ruller hjem etter dette måltidet! Det er rett og slett utrolig mektig, for ikke å snakke om MYE!! Men godt var det! :) Vi spiste forresten denne midaggen med pinner (se bildet)!

Mens vi satt rundt bordene ble en mikrofon sendt rundt, der alle måtte si noe de var takknemmelig for. Akkurat som de gjør det i USA (kanskje ikke de har en mikrofon som går rundt bordene, men vi befinner oss jo tross alt i Japan!). Selv om ikke jeg skjønte så veldig mye av det som ble sagt, virket det som om det var en veldig god stemning. Koselig altså!

Jeg har aldri, og kommer nok aldri igjen til å føle meg så populær som jeg gjorde disse timene jeg var på College. Nesten alle ville ta bilde sammen meg, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tok opp fingrene og lagde et "peace"-tegn. Jeg prøvde så godt jeg kunne å bøye meg litt ned i knærne, så jeg ikke skulle bli den store kjempen ved siden av dem, som jeg er på så mange andre bilder... Men jeg ble nok en god del større enn dem forde..!

Da festen fikk mot slutten, stilte flere seg i kø foran meg og spurte om nummeret mitt. Og jeg hadde ikke rukket å kommet hjem før den første meldingen tikket inn. Jeg har aldri vært så kjendis før i hele mitt liv! Kanskje jeg skal satse på å bli skuespiller eller no, for dette var moro! :) Høsttakkefest er gøy!

Peace out

Angrepet av apekatter

2006-11-16T10:49:00.000+09:00

I tradisjon tro, var jeg ute på tur på mandag. Høsten har så vidt begynt å komme hit til Japan, og oppe i fjellene er det nydelige høstfarger på trærne.

Jeg ble innvitert med av John Olav og Dagny til Mino. Siden jeg bor midt i hjertet av Osaka, omringet av hus og store bygninger, trikk og tog, og masse mennesker på alle bauer og kanter, synes jeg det er deilig å se litt landlige omgivelser av og til.

Oppe på Mino ble vi omringet av vakker natur og mange fine høstfarger. Rødt, grønt og gult gikk om hverandre, og det var rett og slett nydelig! Dagny fortalte ivrig om den gangen hun hadde sett en apekatt utenfor huset sitt, som sannsynligvis hadde kommet fra akkurat denne skogen. Jeg begynte å fanatsere om å se en ape, men tenkte med meg selv at det kom jeg nok aldri til å gjøre, typisk min flaks! Ikke lenge etter jeg hadde tenkt dette, så vi to apekatter som slengte seg fra tre til tre litt lengre fremme. Jeg var helt i hundre! Tenk at jeg fikk sett hele to aper!!

Da vi kom litt lengre ned i dalen så vi bare flere og flere aper. Fascinerte som vi var, stoppet vi og så på dem. Og de så på oss. Jeg telte hele 12 apekatter rundt oss på det meste, men likevel så jeg at det bare kom flere og flere ned fra skogen. De bare satt der, et par meter fra oss, og stirret..
Dette måtte foreviges, det er ikke hver dag man ser så mange apekatter! Jeg stilte meg fint opp, ca en halv meter fra en av apene, og smilte sånn som vi gjør på alle bilder her i Japan. Plutselig skjedde det. Den ene apen hoppet mot meg og skulle til å angripe (???)! I full panikk fikk jeg fart på beina fortere enn svint, og sprang bak det første og beste jeg så (les: Dagny).

Vi gikk så fort beina kunne bære oss hele veien tilbake til stasjonen. Men det var umulig å gjemme seg fra apene. De sprang over stien foran oss, slengte seg i høyspentledningene, sprang litt rundt i templene og hoppet fra tre til tre.. Hele området ble plutselig innvadert av apekatter, og jeg følte nesten at jeg hadde kommet til en apelandsby. Skogsvokteren (?) kom og prøvde å jage dem bort, men det så ut til å bli en større jobb enn han kunne klare.. De var over alt, og de var mange!

Jeg håper dere forstår at dette var en veldig traumatisk opplevelse for meg. Så hvis dere kan være så snille å ikke nevne ordet "aper" når jeg befinner meg i nærheten, setter jeg veldig pris på det.

Takk

Kveldsmat? -Noen??

2006-11-13T09:18:00.000+09:00

Her på fredagen slo jeg på stortromma og innviterte ei venninne på kveldsmat. Jeg tenkte lenge frem og tilbake på hva jeg kunne lage.. Grunnet mine litt skrale kokkeferdigheter fant jeg ut at middagsmat sikkert ikke var så lurt å prøve seg på, selv om det er dette de spiser både til frokost, lunch, middag og kvelds her. Men en ordentlig norsk kveldsmat med grovbrød, brunost (kjøpt på importbutikken!), litt andre oster, skinke, grønt og eggerøre burde jeg jo få til! Og med tanke på at hun har bodd i Norge ett år, tenkte jeg at dette virkelig kunne slå ann.

Siden de ikke selger grovt brød her i Japan, måtte jeg stå for brødbakingen selv. Det ble kanskje ikke det fineste brødet jeg har sett, sånn utseende-messig sett, men det smakte hvertfall greit nok! Jeg kjøpte inn både det ene og det andre, og dekket bordet så fint jeg bare kunne!

Det har nesten blitt en vane, helt siden jeg kom til Japan, at et eller annet går galt når jeg lager mat. Vi har jo den forferdelige kakelakk-historien fra tidligere i høst da jeg skulle lage ris, og jeg har f. eks puttet salt i kake istedet for sukker (se bilde over) -det var i en rosa pakning, hva mer kan jeg si!??, og KAN noen virkelig se forskjell på potetmel og melis?? Men denne gangen følte jeg meg på den sikre siden, i og med at jeg hadde kjøpt så og si all maten ferdig i butikken.

Jeg fikk besøk, og vi hadde det riktig så koselig. Hun skrøt til og med av maten, noe som skjer heller sjeldent her i huset..! Jeg sendte med henne noen brød hjem, og da jeg lukket døren etter henne følte at dette hadde vært veldig vellykket! Men det gikk ikke mange minuttene før jeg begynte å føle meg litt uvell. Jeg har sikkert spist for mye, tenkte jeg, og gikk og la meg. Jeg hadde ikke ligget lenge før jeg måtte gi etter, og sprang på do og kaste opp.. Og det ble ikke så rent få turer på badet med hodet ned i doskåla den natta.. Det vekslet mellom mareritt om japanske symbloer, ord og setninger, og springing på do og kaste opp.. Det var rett og slett ingen fin opplevelse dette her, hvis dere forstår hva jeg mener?

Senere har jeg hørt noen rykter om at noen av barna i menigheten også har vært syke. Det går jo ann å håpe at det var der alt startet, men jeg vet ikke helt jeg om dette er bare noe de sier for å hjelpe meg å komme over enda et misslykket forsøk på kjøkkenet.. Jeg har ikke sett noen syke barn!

Moralen i dette innelgget: Ikke kom til meg hvis dere skulle bli sultne!
Men som Sokrates så bra sier: Vi spiser for å leve, vi lever ikke for å spise (Jeg har masse musli liggende!)

Nihongo???

2006-11-07T21:29:00.000+09:00

Japansk er vanskelig! Etter å ha bodd i Japan i to og en halv måned, føles fremdeles dette språket helt umulig å få tak på. Men jeg er ikke helt alene om dette! Folk som har bodd her i 35 år synes også at japansk er en hard nøtt å knekke :p

Jeg gikk ut av videregående med en sterk og solid treer i tysk, og tenkte med meg selv, språk er kanskje ikke helt mitt fag. Men likevel befinner jeg meg her i Japan og prøver å lære litt av et av de vanskeligste språkene i verden. Det japanske skriftspråket har hele tre skriftsystemer, Katakana, Hiragana og Kanji. Katakana og Hiragana har 46 symboler hver, og Kanji har rundt 30 000 (!!), som hver og en representerer èn stavelse! For å gjøre alt dette enda litt vanskeligere, må hver en strek og hver en sirkel og krusserull må skrives i riktig rekkefølge. Ikke rart jeg blir litt motløs til tider..

Heldigvis (?) er jeg en av de få her i verden som har fått hele tre japansklærere, eller nihongosensè om dere vil ;) Jeg har Toya-sense som kommer til kirka en gang i uka, og så drar jeg til Namba (ca ti min herfra med tog) og har to frivillige lærere der. På Namba sitter jeg i et klasserom sammen med mange andre utlendinger som har hver sin japansklærer. Jeg sitter på en pult i midten, med en lærer på hver side! Det nytter ikke se på klokka eller snu seg til sidemannen da nei..!

Når japanske barn går ut av barneskolen, har de pugget til seg hele 10 000 tegn. Dvs ca 1500 tegn i året. Jeg lærer fem tegn i uka, og synes det er akkurat passe! Her om dagen ble jeg ferdig med Hiragana, til alles store fryd! Toya-sensè og jeg feiret med "puppe-is" (en is formet som en pupp!). Det likte hun godt. "We have two oppai (=pupper)" sa hun leende mens hun sugde ut litt is! Jeg lærer masse bra av henne! ;)

Desverre er jeg nok ikke den flittigste eleven disse lærene har hatt, og det er ikke få ganger jeg har hørt en av dem si "Please memorise this", med et litt overgitt uttrykk i ansiktet. Eller, "You learn little by little. Become much!", etterfulgt av "Study hard!!".

Hver gang jeg er ferdig med en av japansktimene mine, tenker jeg at neste gang, da skal jeg vise dem! Jeg skal terpe på disse symbolene og ordene hver kveld! Men så kommer dagen der, og rett før jeg skal inn til time, nipugger jeg og krysser fingrene for at vi kan snakke litt mer engelsk enn japansk i dag. Noe som skjer sjeldnere og sjeldnere ettersom jeg har hatt flere og flere timer..

Men jeg skal nok få dreisen på det til slutt! Om jeg ikke skjønner alt jeg leser eller alt som blir sagt, kan det bare gå èn vei herfra!

Mandaike -en bortgjemt perle

2006-10-31T19:15:00.000+09:00

Nå har høsten så vidt begynt å komme her til Osaka. Temperaturen ligger på godt og vel 25 grader, og sola skinner så og si hver dag. Deilig! Perfekt vær å tilbringe masse tid i parken.

Jeg bor ca ti meter i fra Mandaike, en stor dam omringet av trær og "springebane", fine blomster og en deilig (ute)do. Grunnet mye kakespising, pluss diverse kjeks og godtrier, for ikke å nevne all den gode maten jeg spiser her, jogger jeg rundt og rundt og rundt denne dammen hver dag. Men jeg er nok ikke den eneste som bruker parken, og det hender jeg må jogge i kø mellom, forbi og rundt ørten japanere og små hunder.

Japanere på tur med hundene sine er jo også et kapittel for seg selv. Her dresser de dem opp i både bukser og gensere, regnklær og støvler, og er det ekstra mye sol en dag, får de på seg en caps også! Sola har ikke vært borte lenge før de har et halsbånd rundt nakken som blinker i alle slags farger. Og er hundeeieren ekstra snill med hunden sin, bærer han den noen runder rundt parken eller setter den i en barnevogn og triller den som en liten baby..

Men Mandaike er ikke bare for turgåere eller joggere. Her kommer folk for å slappe av og sove på benken, lese ei god bok i skyggen, løse verdensproblemer, leke på lekeplassen, be til avguder, gå på do, mate ender og fiske i dammen (uten fisk!). Dette er altså Parken med stor P. Og det er ikke få timer jeg har tilbragt liggende på en av benkene med nesa nedgravt i ei bok. Men jeg må vel ærlig innrømme at det hender boka detter litt ned til tider og jeg er mer fascinert av menneskene rundt meg..

Mandaike er en liten bortgjemt perle mellom de overfylte gatene og travle menneskene. Å ha denne parken til nabo er slett ikke værst!

Pis laik a livel

2006-10-27T13:13:00.000+09:00

En gang i måneden reiser jeg til Matsusaka, en kirke ca to timer fra der jeg bor, for å ha sport med denne gjengen her!

Jeg har vært der tre ganger til nå, og vi gjør alt fra å spille bordtennis til å sparke fotball i parken. Det er deilig å være sammen med unger uten at språket er noe stort problem. Vi lærer hverandre ord som skoy og good når vi scorer eller når vi får en fin passning. Veldig greit, så får jeg økt repotoaret mitt litt (noe som trengs betraktelig!).
Etterpå spiser vi deilig middag (pluss kake!) som en av mødrene har ordnet i stand i mellomtiden. Til slutt har vi en liten møtedel der vi synger litt og hører en andakt. Siden jeg ikke snakker helt flytende japanske enda (ehem..), synger vi engelske sanger. Eller, det vil si at vi prøver å synge engelske sanger. Jeg leser først ord for ord på engelsk, og de repeterer. Resultatet blir igrunnen ganske morsomt! "Pis laik a livel". De klarer det nesten!

Japanske verneklær

2006-10-21T22:40:00.000+09:00

Det er et kjent fenomen at japanere ikke vil bli brune. De gjør alt de kan for å unngå å gå ut når de ser sola stikke frem mellom skyene. Men må man ut så må man ut.. Og japanerne vet råd: Hvis man bare kler seg i svart (eller hvitt) fra topp til tå, da kan man gå ut selv om sola steiker og det over 40 grader i skyggen..

Hos frisøren

2006-10-19T14:18:00.000+09:00

Etter store problemer med å kunne se gjennom min store, og ikke minst lange lugg, tenkte jeg det var på tide at jeg fikk kommet meg til frisøren.

Det var med en liten klump i magen jeg gikk inn døra. "Hvordan skal dette gå? Hvordan skal jeg kunne forklare hvordan jeg vil ha det? Er ikke håret mitt litt tynnere enn deres? Vanskelig for dem å klippe? Åh, bare de ikke klipper luggen kort!", var tanker som fløy gjennom hodet mitt i det jeg gikk inn. Men klumpen forsvant raskt da jeg ble møtt av fire vakre jenter som ropte "irasshaimaseeee" i kor til meg. Den ene jenta sprang mot meg og låste veska mi inn i et skap, den andre fulgte meg til en sittekrok der jeg fikk masse blader å se gjennom, den tredje kom med et stort A4 ark jeg skulle fylle ut med detaljer, og den fjerde stod klar med saksa og skulle klippe.

Men først måtte vi finne ut hvordan jeg skulle ha det. Frisøren med saksa prøvde seg med et par setninger på japansk, men forstod raskt at her var det ingen respons å få. Vi prøvde å finne bilder av noen jeg kunne tenke meg å se ut som, men alle modellene hadde langt hår og lang pannelugg, så der var det heller ikke mye hjelp å få.. Hun sprang bak disken og fant en ordbok, og fikk presset frem ord som "light" og "heavy". Ikke visste jeg helt hva hun mente med dette, men vi hadde et utganspunkt! Hun kunne ti engelske ord til sammen, jeg kunne ti japanske.. Ingen av disse ordene hadde noe med klipping å gjøre. Etter ca en halv time med å prøve å forklare, trodde jeg at vi hadde skjønt hverandre litt. Jeg skulle stusse håret.

Shampogutten kom og vasket håret mitt. Femi og fin, akkurat som shampogutter skal være ;) Etterpå masserte han meg lenge (kan ikke norske frisører også begynne med det?!), før han begynte å føne håret mitt. Dette holdt han på med i ca en halv time etter at det hadde blitt tørt. "Soft" sa han opptil flere ganger mens han strøk meg gjennom håret..

Da frisøren endelig begynte å klippe, virket det ikke som hun helt hadde forstått hvordan jeg ville ha det likevel.. For før hvert klipp, spurte hun forsiktig "OK?". Jeg svarte "hai" (ja), og hun klippet.
Men dette var før hun begynte med "tynnesaksa". I Japan har alle jenter klippet håret opp. Dvs at det er ganske tykt på toppen, så blir det bare tynnere og tynnere jo lenger ned man kommer. Hun begynte å klippe i vei, helt til jeg forstod hva som foregikk, og jeg ropte "iie" (nei)! Men da hadde hun allerede klippet den ene siden min, og det var ingen vei tilbake, selv om hun prøvde å legge fra seg saksen i all sin forvirring..!

Etter at jeg hadde sittet der i to og en halv timer, og den eldre mannen ved siden av meg, som skulle ha permanent, hadde dratt for lengst, ble jeg også ferdig! Alle fem (!) fulgte meg ut døra og vinket meg farvel der jeg syklet av gårde på den lille sykkelen min..

Det var egentlig ganske koselig å gå til frisør i Japan. Men jeg skal lære meg noen flere gloser til neste gang! :)

Vakkert -rett og slett!

2006-10-16T00:20:00.000+09:00

Her om dagen var jeg på konsert i "The Symphony Hall", som regnes å være en av de beste konserthallene i landet, for å høre ei venninne (Kaori) spille fiolin i et orkester.
Det blir sikkert greit det, tenkte jeg. Men nå har jeg lært: Man må aldri undervudere japanere!
Desverre kom jeg litt for seint. En person hadde bestemt seg for å hoppe foran et tog i den travleste rushtiden. Dette resulterte i at all togtrafikk stod stille i over en time. Da jeg spurte om hva som hadde skjedd, fikk jeg tilbake "It happend again.." fra en litt nedbrutt stemme. Jeg tror ikke dette skjer sånn kjempe ofte i Japan, som noen kanskje har fått inntrykk av. Men at det skjer, det er det ingen tvil om.

Jeg hadde avtalt å møte moren hennes på stasjonen, slik at vi kunne ta følge til konserthallen (det er ikke bare bare å finne frem selv!). Men selvfølgelig hadde jeg glemt mobilen hjemme, akkurat når jeg trengte den mest. Så da jeg ankom stasjonen, over en time forsinket, stod hun der enda. Aldri før har jeg sett en dame vinke så febrilsk til meg!

Første delen av konserten hadde inneholdt stykker fra en norsk komponist som har skrevet bl. a. "Pål sine høner", og Mozart med "Eine kleine Nachtmusik". Dette fikk jeg som sagt ikke med meg, men hvis dette var halvparten så bra som andre delen, gikk jeg virkelig glipp av noe stort! Alle musikerne var kledd i de vakreste ballkjoler og spilte fiolin så det sang etter! To av stykkene varte i hele 45 minutter, men det føltes bare som to.. De var så utrolig dyktige der de spilte allegro, adagio, staccatto, forte, dolce .. and you name it! Publikum satt musestille og bare sugde til seg hver eneste tone.

De timene jeg satt der, hørte jeg ikke en eneste sur tone blant de omkring 100 fiolinistene. De var i dyp konsentrasjon under hele konsterten, og hadde øvd inn alt til punkt og prikke. Ifølge Kaori, hadde de øvd ca fem timer om dagen helt siden begynnelsen av sommerferien. En kjapp regning på det: Sommerferien startet i begynnelsen av juli, nå er vi i midten av oktober. Hvis vi regner fire uker i måneden, syv dager i uka, utgjør det 98 dager. Fem timer om dagen i 98 dager blir til sammen 490 timer! Bare siden i sommer!! Denne gjengen er ikke bare dyktige, de må også være utrolig strukturerte! Tror det er på tida jeg tørker støvet av fløyta mi og begynner å øve litt jeg også! Om ikke akkurat fem timer om dagen..!

Legger med et bilde av Kaori! En inspirasjon til alle som vil begynne å øve litt mer på instrumentet sitt ;)

Japansk turist for en dag

2006-10-11T16:50:00.000+09:00

I går var jeg på sightseing i Wakayama sammen med japansk-klassen min. Nå føler jeg virkelig jeg kan si at jeg jeg har vært japansk turist -på ordentlig!

Allerde før avgang ble fotoapperatene flittig brukt. De stilte seg opp foran bussen og knipset i ett sett. Det ble ikke akkurat mindre knipsing etterhvert for å si det sånn;)
På vei inn i bussen fikk alle sammen en stor pose med snop hver (les: bønner i sukker, te kjeks, grønn-te drops, grønn-te chips, grønn-te drikke og chips med rekesmak!). -Hærli!

Vår første stopp var "Port of Europe". Og som japanske turister gjør og bør, samlet vi oss hele gjengen foran inngangen, tok et gruppebilde, fikk billettene våres, og gikk samlet inn. Dette var en fornøyelesepark og en tro kopi av hvordan japanerne ser for seg Europa. Trange gater, små hus i stein og sikkert 20 skilt som det stod "Pizza" på.. Og hvorhen vi gikk spilte de italiensk musikk. Italia er ikke så italiensk engang!

Da vi kom inn i "Port of Europe" følte jeg meg nesten
som en kjendis. Jeg ble dratt fra den ene til den andre for å smile til kamera. Mennesker som jeg hverken hadde snakket med eller sett før spurte om jeg kunne være så snill å være med på et bilde sammen med dem. Og selvfølgelig kunne jeg det! Jeg følte meg som en stor kjempe ved siden av de knøttsmå japanerne, men i deres øyne var jeg "sexy og hadde store pupper og stor rumpe!"..

Neste stopp var "Wakayama Castle". Man kan ikke dra på tur i Japan med japanere uten at de viser deg noen av deres store berømtheter! Dette nydelige slottet (eller borga?) lå midt i Wakayama City og hadde utsikt over hele byen. Selv om det var veldig interesant og fint å se dette slottet, var enda gøyere å mate et ekkorn på vei opp dit! De kom springende ned til oss da de så vi hadde med mat. Og er det noe japanske turister liker bortsett fra gamle museumer og borger så er det dette: bilder og opplevelser av det uforutsigbare!

Selv om alle var nokså slitene etter en lang dag med fornøyelsesparker, shopping og klatring i slott, var ikke turen ferdig enda.. Er det noe japanere kan, er det å ikke kaste bort dyrebar tid! Hele veien hjem ble det nemmelig spilt Bingo på tv-skjermene som var i bussen. Det var da inderlig godt at jeg akkurat har lært å telle til 100!

Radeio taiso

2006-10-08T13:01:00.000+09:00

Morgenstund har gull i munn.. Vel kanskje for noen, men det kommer muligens litt ann på når man står opp? Hver morgen, i parken like ved der jeg bor, møtes omkring 50 stk kl 06:25 for å gjøre alle slags underlige kaste og strekkebevegelser. Dette kaller de radeio taiso, eller radio gym. Grunnen til dette navnet er enkelt og greit at "sangen" man gjør disse bevegelsene til spilles på radioen hver eneste morgen. En radio og et par meter med plass rundt seg er altså alt man trenger for å kunne gjøre denne øvelsen!

Helt fra de er små har alle japanere gjort dette hver bidige morgen, og til og med når de har sommerferie må de møte opp på skoleplassen kl 06:30 for å gjøre radeio taiso.
Enkelte bruker denne øvelsen som oppvarming før en større treningsøkt, andre bruker det som en treningsøkt i seg selv, mens for noen er dette bare èn av de mange treningene de driver på med i parken om morgenen.

Nysgjerring som jeg er, måtte jeg selvfølgelig ta turen ned dit og joine dem. Dette kunne jeg ikke gå glipp av. Jeg lina meg sammen med en god gjeng med japanere og satte igang. Bøy og tøy, kaste armene frem og tilbake og hoppe litt på tærne.. Radioen spilte for full guffe, og menneskene rundt meg så ut til å storkose seg. Jeg prøvde å følge etter så godt jeg kunne, men når alle kan denne strekkinga ut og inn, til punkt og prikke, er det klart jeg skiller meg litt ut! Det ble litt ekstra fnising i hjørnet mitt.. En morsom (og tidlig!) start på dagen med andre ord!

Kyoto

2006-10-05T23:34:00.000+09:00

På mandag var Jostein (ettåring fra NLM) og jeg pluss fire japanere på tur til Kyoto! Byen som er kjent for sine gamle japanske hus, geishaer, maikoer (lærlinger som skal bli geishaer en vakker dag!), Kyoto-avtalen (!) og sist men ikke minst; templer! Å gå i disse templene var som å gå gjennom et levende museum. Vi så mennesker kysse og tilbe Buddha, drikke av det hellige vann, ringe i store klokker for å tilbe guder, fantastisk arkitektur, bønnebrikker og bønnelapper som han på snor, pluss mye mye mer!

Vi så også geishaer (eller maikoer) med nydelige kimonoer og litt for mye pudder i kinnene;) De trippet av gårde på 20cm høye "thongs" og hver sin paraply og så riktig så fornøyde ut der de smilte til alle de så på sin vei.

På tross av alle turistene som var der, følte jeg virkelig som om jeg hadde kommet til en annen verden. En verden jeg bare har sett på bilder og film.. Dit skal jeg tilbake!

Ny sykkel

2006-10-04T16:34:00.000+09:00

Noen ganger vet man ikke hvor bra man har det før man har mistet det..

Jeg hadde en gang en nydelig gammel damesykkel. Den hadde en skeiv kurv foran og ett gir. Den var kanskje ikke den raskeste sykkelen i gata, ei heller den fineste.. Men den var min!
Jeg brukte den hver dag da jeg skulle til kirka, til Supermarkedet, til videobutikken, til engelsk-klassene, og bare når jeg skulle ut på tur..

I går lot jeg sykkelen stå på stasjonen over natta. Jeg glemte den helt helt bort, og kom ikke på at den stod der før kvelden kom. Jeg henter den i morgen, tenkte jeg. Men da jeg kom dit i morges var den borte. Sammen med sikkert 50 andre sykler som hadde stått der med den. Jeg begynte å lete.. Men fant fort ut at å finne min sykkel i Osaka er som å lete etter en nål i en høystakk. Her er det mange sykler!! Hvis det er 9 millioner sykler i Beijing er det sikkert 15 millioner sykler her!

Sannsyneligvis kom det er trailer i natt og hentet alle syklene som stod ulovelig parkert (ups!) og kjørte dem av gårde til et stort lager med flere tusen andre sykler. Jeg kommer nok aldri til å se den igjen..

Nå sykler jeg rundt på en liten triksesykkel (vet det er et annet ord for det, men jeg er jente og kaller den triksesykkel!) og ser ut som en yo! Knærne mine går nesten opp i haka når jeg trår av gårde, og kurv på den sykkelen kan jeg se langt etter.. Men den er jo litt kul da :p

Å gå seg vill

2006-10-01T20:41:00.000+09:00

"Du har rettningssans lik en blind mus", husker jeg noen sa til pappa en gang.. Vel folkens, eplet faller ikke langt i fra stammen. Min rettningssans er lik null! Det har jeg fått erfare mange ganger siden jeg kom hit.

Det er ikke bare bare å bli plassert midt i en storby med tusenvis av gater på alle kanter som hver og en fører til en plass langt borte fra min forstand. Når man er oppvokst i Kvås, der det bare går èn vei gjennom bygda (og da ser jeg bort i fra alle landeveiene opp til heiene, som også er et kapittel for seg selv), er det ikke rart at jeg plutselig er litt stedsvill her i hjertet av Osaka.

Rettningssansen min har vel egentlig aldri vært noe å skryte av. Jeg visste ikke forskjell på høyre og venstre før jeg var 15, og har for eksempel havnet på Holtet midt på natta i stedet for på Majorstuen (for de som ikke vet hvor dette er er disse stedene laaaaangt fra hverandre på hver sin side av trikkeskinnene i Oslo), og jeg har gått meg vill i Oftebro, det lille byggefeltet jeg bor i i Lyngdal.. Men det er noen andre historier..

Nå bor jeg som sagt i Japan, og det er værre enn noen gang! Det tok en måned før jeg kunne finne veien til Supermarkedet uten å sykle meg vill, og jeg bruker i gjennomsnitt 15 min på å komme meg ut fra togstasjonen på Namba (vanlige folk bruker maks 2 min på dette!).

I det siste har jeg tenkt endel på at jeg må få utvidet min horisont, å få sett mer av Japan enn leiligheten min, parken og dammen utenfor, og kirken jeg jobber i. Derfor gikk jeg tur på Namba alene her om dagen da jeg hadde fri. For å se om jeg kunne finne frem selv!

Jeg var kanskje litt høy i hatten da jeg begynte, og fant ut at jeg skulle ta en snarvei til dit jeg skulle. Hvis jeg bare gikk litt til høyre etter lyskrysset der, tok på skrå gjennom den gata, enda litt mer til høyre og så rett frem, da skulle jeg være der på under 5 min, etter min beregning. Jeg gjorde som jeg hadde tenkt, og gikk med godt mot i den retningen jeg hadde satt meg ut. Men da det hadde gått 20, 30 og 40 min over tiden, begynte jeg å fatte misstanken om at jeg hadde gått meg vill -igjen!

Etter å ha gått rundt og rundt, til høyre og venstre, frem og tilbake sikkert hundre ganger, fant jeg endelig en gate som virket litt kjent. Jeg var både uttørstet, utsultet og utmattet på èn gang, men jeg turte ikke sette meg ned på en kafè i redsel om at jeg skulle glemme hvor jeg befant meg, og ikke finne tilbake. Og tanken på en stor bolle med musli og et glass med iskaldt vann hørtes mer fristende ut enn på lenge.

Da jeg omsider kom meg hjem, hadde det blitt mørkt for lenge siden. Jeg angret bittert på at jeg hadde utsatt den lukinga jeg hadde lovet OB jeg skulle gjøre den dagen.. Det ble endel rare blikk av forbipaserende da de så meg grave i blomsterbeddet midt på svarte natta.

Her er et bilde av pappa og meg! At vi har kommet oss frem og tilbake til USA uten å miste flyet vårt er bare et under!

Undoku-kai -Den store Sportsfesten!

2006-09-26T10:29:00.000+09:00

På søndag var jeg på idrettsdag, eller sportsfest, på barneskolen her i nærheten, og jeg må ærlig innrømme at en idrettsdag aldri har vært så gøy før, på tross at jeg ikke deltok selv..
Når vi nordmenn hører ordet idrettsdag, tenker vi gjerne kulestøt, lengdehopp, 60 meter’n og 800 meter’n (for de som orker den;)). Men fra og med i dag har idrettsdag fått en helt ny betydning for meg.
Foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, kusiner og fettere hadde alle møtt opp for å se sitt familiemedlem opptre. De satt på tribunen og speida med kikkert og videokamera, og veiva med armene og smilte stoltere enn noen gang når de så sin datter eller sønn få pinnen på stafettlaget.

Alle barna var delt i to lag, røde og hvite, der de konkurerte mot hverandre. I alle grenene stod sammarbeid som nr èn på lista. Her i Japan er det nemlig slik at man ikke skal skille seg ut i mengden. Så derfor ble alle konkurransene gjennomført klassevis, og ikke enkeltvis slik vi er vant med i Norge.

Blant idrettsgrenene kan jeg nevne taudraing, dansing, ”heiagjeng-bevegelser”, springe rundt med små hus på planker (en gammel gudetradisjon), kaste små baller i nett og en hel hau med andre ting jeg verken har hørt eller sett tidligere.
Til hver av disse øvelsene spilte de både elektronika, gammelpop, salmer og gamle skolesanger. Barna danset ved å trippe på tærne i takt, ellers stod de helt stille og så grav alvorlige ut.

De stod på rette linjer, i sirkler, oppå hverandre og på sidene, og var så disiplinert og fokuserte med det de holdt på med at jeg aldri har sett makan! Og da de var ferdige, bukket de og masjerte de ut i takt. Hele idrettsdagen minnet meg litt om sirkus på travbanen. Bare mye kulere :p Og da jeg hørte at de bare hadde brukt ca en måned på å lære inn alt dette, gikk det opp for meg hvor disiplinerte og dyktige både lærerne og elevene er! Fytti jeg er gla jeg ikke er gymlærer i Japan!!

Forresten, grunnen til at jeg har lagt ut alle disse bildene er rett og slett fordi denne opplevelsen var ubeskrivelig. Den kan ei forklares, kun erfares! ;)

Mat og sånn..

2006-09-21T09:33:00.000+09:00

Som de fleste sikkert har fått med seg, er ikke matlaging min sterkeste side.. Enkelte sier at jeg ikke prøver hardt nok og gir opp for lett. Men saken er den at jeg faktisk prøver å ordne til middag en gang i blant (og da ser jeg bort i fra musli og brødskiver!), men resulatat blir ikke alltid like bra som forutsetningene.. I går, for eksempel, tenkte jeg at jeg skulle koke litt deilig ris (kan ikke begynne med det mest avanserte med en gang!). Etter en kjapp telefon til OB fant jeg fort ut hvordan riskokeren fungerte og hvordan det skulle gjøres. Min forgjenger, Sven, hadde vært så snill å legge igjen sikkert fem liter med ris. Supert, tenkte jeg. Slipper jeg å kjøpe en ny pose med det første!

Etter å ha målt opp vann, tømt en kopp med ris i bollen og trykket på knappen (veldig avansert som dere ser!), tenkte jeg at dette gikk jo greit. Og jeg la store planer om at jeg skulle lage dette til middag hver dag fra nå av! For å slippe å grave hånda ned i en stor pose, kom jeg opp med den fantastiske idèen om å putte all risen i tuppervare-bokser.

Jeg hadde så vidt begynt å helle risen i den første boksen, da jeg oppdaget noen små, svarte flekker mellom risflakene. Jeg tenkte ikke så mye over det til å begynne med, men etterhvert ble "flekkene" bare flere og flere, og jeg begynte å se noe bevege seg i posen. Jeg forstod rask at det ikke var vanlig villris det var snakk om, og tok enda en nærmere kikk. Synet som møtte meg har brendt seg fast i hjernen min for alltid, for rett forran nesa på meg kravlet det rundt tusenvis av små babykakelkakker!! For de som ikke vet hvordan kakelakker ser ut, eller som rett og slett har glemt at de er de mest avskylige dyrene på denne jord, klikk her.

Som sagt, forutsetningene så bra ut, men å spise ris med litt ekstra proteiner frister heller lite! Takk og lov for ferdigmat!

Watashi wa gokibuli ga kirai des!!!

Nagoya, kimono og is!

2006-09-18T22:34:00.000+09:00

I dag hadde hele Japan tatt seg fri både fra jobb og skole (pga nasjonal fridag -aldri ellers!!) og gatene krydde av store og små som skulle nyte denne nydelige sensommerdagen til det ytterste. Dagny, John Olav, Anna Magni og jeg kunne ikke være noe dårligere enn dem, så vi bestemte oss for å dra en tur til Nagoya på et bruktmarked der de solgte både kimonoer, keramikk, Buddah-figuerer, gamle platespillere pluss ca en million andre ting!

Vi overnattet alle sammen hos Anna Magni, siden det er hun som bor nærmest dette bruktmarkedet, og kom oss av gårde relativt tidlig i dag morges. Men det vi ikke hadde regnet med var at halve den japanske befolkning hadde gjort det samme, og vi stod som sild i tønner hele veien til Nagoya! Og det at det var varmt ute og en luftfuktighet som man ikke har kjent makan til, hjalp heller lite på situasjonen! Men vi kom oss da fram til slutt!

Markedet var plassert i "hagen" til et Shinto tempel. Dette innebar at vi fikk bønnerop og andre uforklarlige lyder i høytalerene rett som det var! Jeg var på jakt etter en kimono, streng beskjed fra mamma at det måtte jeg ha! Og lydig som jeg er, trasket jeg fra den ene boden til den andre for å finne den utkårede som skulle få bli med meg hjem. Etter å ha sett gjennom tusenvis av gamle kimonoer (jeg tar i brukte klær!!), fant jeg endelig the one.. Den bare lyste mot meg som en sol, og jeg kunne endelig senke skuldrene og smile fornøyd til meg selv!

Her ser dere noen kimmonoer fra markedet som henger og dingler i luften. Er de ikke fine :)

Kan jo også legge til at vi dro opp på toppen av verdens største togstasjons-bygning på 51 etasjer! Køen på kafèene og sitteplassene der oppe var enorme, så vi prøvde å finne en kafè i noen av etasjene under.. Etter å ha finkjemmet hver en krok fra 15 etasje og nedover, endte vi helt nede i kjelleren før vi fant et ledig bord! Aldri før har is smakt så godt!

Kids English

2006-09-15T11:36:00.000+09:00

Her kommer det et lite bilde fra Kids English, eller Barne-engelsk som det heter på godt norsk ;) Vi ca 8 barn til sammen, meg innkludert! Her i Japan er man ikke voksen før man har fylt 20, så ifølge alle mødrene som sitter og ser på, er jeg like mye barn som ungene deres.. Men bare vent, i mai går jeg inn i de voksenes rekker atter en gang!

Vi møtes hver torsdag der vi synger, leker og lærer litt engelsk. OB tar seg av det vanskelige, det vil si å forklare det ene og det andre, mens jeg tar meg av de litt lettere tingene; som å vise et bilde av en gris og få dem til å si pig i kor. Veldig greit! Her om dagen pekte en av mødrene på sin datter på ca 4mnd og sa at japansken min var like utviklet som hennes. Dette går virkelig den rette veien! :p Arigato!

What to choose?

2006-09-13T20:22:00.000+09:00

Å gå på butikken i Japan er ikke helt som å gå på Rimi i Lyngdal.. Her må man bare gjette seg frem og håpe på det beste! Man er liksom aldri helt sikker på hva man kjøper. Er det suppe, saus, olje, eller kanskje karamellsaus? Alltid like spennede når man kommer hjem og åpner posen med ting og tang man kanskje ikke hadde sååå bruk for! Uansett, skrubbekrem er jo et fint alternativ til body lotion det altså ;)

Litt av quatt.. :p

2006-09-10T16:36:00.000+09:00

I går hadde vi vår første Kids Club på Tezukayama denne høsten. Vi lagde racer-båter av tre og fargelagte de med tusj før vi prøvde de ut i bassenget utenfor. Til min store overraskelse (og barnas!?) fungerte de faktisk veldig bra!! Føler meg nesten tilbake i barnehagen -og digger det ;)

Har funnet ut at det er litt av en utfordring å snakke med folk når de ikke skjønner ett ord av det jeg sier! Jeg prøver meg endel på engelsk siden det er det nærmeste japansk jeg kommer.. Mens jeg snakker, smiler og nikker japanerne og alt ser bra ut, helt til jeg spør dem et spørsmål og de fortsetter å nikke og smile..!

Jeg skal ha to engelsk-klasser i Minami Osaka kirke, og etter gudstjenesten i dag holdt de en stor velkomstfest for meg med masse snille folk og deilig mat! Ikke èn av medlemmene i menigheten kunne snakke engelsk, så presten hadde ringt til en tolk på forhånd slik at hun kunne oversette det som ble sagt! Så vitti! Her må det masse pugging av engelske gloser til ja.. ;)

Etter en relativ hard uke på misjonsmarka med både engelsk-klasser, Ungdomsklubb og kor, fant Odd Bjarne, Henrik (tidl. ettåring) og jeg ut at vi skulle slakkan litt med god mat og film. Og med OB's hjemmebakst og en politisk film fra USA, er enda en uke over her i Tezukayama.

Japan(sk) til besvær..

2006-09-07T09:32:00.000+09:00

I dag hadde jeg min første japansk-undervisning. Og aldri før i hele mitt liv har jeg opplevd at en lærer har ledd såå mye av meg! OB sa hun lo med meg, men jeg er helt sikker på at hun lo av meg.. For makan til uttale har jeg aldri hørt før! Dette språket er utrolig vanskelig, og helt uforståelig fra min side.. Jeg blir faktisk meget imponert hver gang jeg hører en japaner snakke! Hvordan har hun/han klar å lære seg dette??!
Må få kjøpt meg en liten håndbok der alle de viktigste
setningene står sånn at jeg kan brife litt hvertfall ;) Denne skal forfølge meg resten av året :p

På vei hjem fra japansk-undervisningen følte jeg nesten at jeg måtte unne meg noe godt etter all den harde jobbingen (eeeh..!).. Men da jeg kom inn på bakeriet var ikke alt som jeg er vant med på Harrys i Lyngdal.. Her skulle man gå rundt og forsyne seg selv, for så å betale i kassa.. Dum utlending som jeg er, tok det jeg ville ha og la det ned på disken og gjorde meg klar til å betale. Da jeg så opp møtte jeg to sprutrøde jenter som holdt på å le seg ihjel! De pekte på noen fat, poser og pinner som man visst skal ta maten med.. Så flaut! Det lyser av meg at jeg er ny her!!

For første gang i livet mitt må jeg lage min egen mat!! (de få dagene vi ikke spiser ute, eller prøver å handle mat på bakeriet..!) Og det går faktisk overraskende bra! Her i Japan har de noe som heter "tidsklemme" noen som har hørt om det?!! Hvertfall, siden japanerne jobber såpass mye (fra ca 7 om morgenen til 20-22 om kvelden er helt normalt!), har de lite eller ca ingen tid til å stå på kjøkkenet å koke mat. Derfor har alle Supermarkeder ferdiglagte lunch- og middagsretter på boks til ca 20kr! Og hvis man føler at man bør stå å slite litt på kjøkkenet, er det bare å koke opp noen nudler eller putte litt ris i riskokeren! Må bare si at dette passer ypperlig for meg, som helt klart ikke hadde fått til å koke ris uten riskoker!!

Ellers må jeg legge til at jeg har kjøpt meg en Ipod! Hvem skulle ha trodd det?? Jeg som har vært sååå imot all musikk til å ha på øret siden dag èn! Men, nå bor jeg altså i Japan.. Og føler liksom at jeg må følge trenden litt.. Og når til og med gamle besteforeldre sitter på toget med øreplugger i ørene og hører på musikk, føler jeg kanskje at det er på tide jeg legger den gamle fobien fra meg..

Skal ha barneengelsk nå, så dette blir alt for denne gang!

Sayonara!

Første livstegn!

2006-08-28T22:08:00.000+09:00

Se det, nå har jeg kommet meg til Japan! Etter en ekstra natt i Amsterdam rakk jeg endelig flyet til Osaka, byen som skal bli hjemmet mitt dette året..

Det første som slo meg da jeg kom ut av flyet var den utrolige varmen! Det var godt og vel 37 grader og en luftfuktighet på over 80 prosent!! LITT varmere enn Norge med andre ord! Men Viking som jeg er, holder ut i all slags vær! ;) Særlig de siste dagene da temperaturen har sunket betraktelig!

Ellers har jeg kommet godt til rette her i Tezukayama. Jeg bor i en liten leilighet sammen med et par kakelakker! Snilt av NMS å skaffe noen romkamerater til meg slik at jeg slipper å bo alene! De sier forresten at for hver kakelakk man ser, er det hundre man ikke ser.. Altså bor jeg sammen med ca 1000..!

Jeg har ikke kommet igang for fullt med alle arbeidsoppgavene mine enda, men jeg har blitt rimelig godt informert om hvordan det funker. Så nå gleder jeg meg masse til å begynne! Hovedoppgaven min dette året blir å lære japanere engelsk, store og små! Vet ikke helt hvordan det skal gå til med tanke på at de eneste ordene jeg kan på japansk til nå er Arigato, Kaditchiua og Merry Christmas, som betyr takk, hei og god jul.. Men dette blir bra dere :)

Kommer til å skirive litt i bloggen om hvordan livet utarter seg her i Japan.. Jeg gleder meg som en unge til fortsettelsen!

Hvis dere har noen spørsmål eller no så bare ta kontakt! Setter uansett kjempe pris på å høre livstegn fra Fedrelandet eller hvor dere måtte befinne dere i verden!

Hei hei!

2006-08-04T21:12:00.000+09:00

Tenkte jeg skulle lage en blog fra livet mitt i Japan i år!
Reiser 23. august, altså under tre uker til!! Gleder meg såååå :)